20 år siden Vassdalen

I morgen er det 20 år siden 31 soldater og befal ble tatt av snøskred i Vassdalen under øvelsen Anchor Express. 16 omkom, 15 overlevde. Vi har snakket med fire personer som opplevde tragedien på hver sin måte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sven Arne Simonsen, nå 39 år, Narvik

Sven Arne var en av de 31 som måtte inn og måke trasé for beltevogn i det aktuelle området. Han husker at de var flere som nektet å utføre oppdraget.

- Flere hadde advart mot rasfaren, og da vi kom til området så vi at det allerede hadde gått et lite ras. Vi forsøkte å nekte. Men de som satt i bandvogna fikk beskjed om at vi skulle inn. Det var elendig vær. Det blåste og var surt. Og veldig kaldt. Troppen ble spredt oppover skråninga for å lage trasé, forteller Sven Arne. Han stod sammen med to andre og jobbet da raset kom.

- Jeg tror at den ene overlevde og den andre omkom, sier han i dag.

- Hva skjedde?

- Plutselig hørte vi et smell, og så var alt borte i snøen. Jeg var bevisst hele tida. Jeg rullet nedover skråninga, under snøen. Jeg rakk ikke å tenke, det hele tok kanskje 20-30 sekunder. Da raset stanset, stod jeg rett opp og ned. Med snø til halsen.

- Hva tenkte du da?

- At nå dør jeg, for det kommer flere ras. Så jeg begynte å grave i panikk, mens jeg ropte. Vi var flere som ropte, etter andre overlevende. Det kom ikke mange svar. Etter fem-seks minutter var jeg fri. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg klarte det, for venstre skulder var ødelagt. Jeg måtte holde den ene armen med den andre. Da jeg kom opp, var jeg med og grov fram to stykker til. Jeg tror begge de to overlevde.

Sven Arne ble etterhvert kjørt til Narvik sykehus. Han husker at han fikk beskjed om at den siste omkomne ble funnet først to dager seinere, under sju-åtte meter snø. Da Sven Arne ble frisk nok, dro han ikke tilbake til Holmen leir i Bardufoss:

- Ni-ti stykker av de andre, dro tilbake. Jeg orket ikke. I juni-juli kjørte pappa og jeg opp og hentet sakene mine. Så kjørte vi hjem igjen.

I dag har Sven Arne kone og to barn, og jobber i en attføringsbedrift som driver medcatering i Narvik. Skulderen er ødelagt. I forrige uke besøkte han Vassdalen igjen, for første gang på vinterstid. Gjensynet kan du se på NRK i Lørdagsrevyen i kveld.

- Jeg kunne se hvor raset hadde gått. Fjellbjørkskogen har ennå ikke rukket å vokse opp, sier Sven Arne, som ikke blir med på minnehøytidelighetene ved Holmen leir i morgen. Han har heller ikke kontakt lenger med sine overlevende medsoldater.

- Jeg har vært med på disse markeringene et par ganger. Men i år orker jeg ikke. Det blir for tungt. Særlig det å møte pårørende.

Claus F. Svendsen, nå 47 år, Karmøy

Claus var løytnant og troppsjef for enheten som måtte inn i rasområdet. Rett før raset gikk, tok han en beltevogn for å kjøre tilbake til den operative ledelsen og tvinge dem til å kansellere oppdraget.

- For det første var oppdraget - å lage trasé for beltevogn opp den aktuelle skråningen - bortimot umulig. For det andre var stedet svært rasfarlig. Men jeg var kommet bare 7-800 meter nedi dalen, da raset gikk. Det hørte ikke jeg, for jeg var selv blitt kastet av beltevogna som følge av et annet, mindre ras. Da jeg klarte å komme meg videre, fikk jeg beskjed om at vi hadde tillatelse til å kanselere oppdraget. Nesten samtidig kom beskjeden om at det var for seint - at troppen min var blitt begravd av ras. En av dem hadde klart å slå alarm over radio. Jeg snudde beltevogna, og derfor ble jeg førstemann inn i området.

De neste fem-sju timene kan ikke 47-åringen redegjøre for i detalj:

- Vi grov og grov etter folk. De fleste, døde og levende, passerte mine hender. Vi klarte å berge mange. Etter noen timer tok jeg plass i et helikopter. Vi fløy rundt til alle sykehusene, og jeg besøkte dem som var i live.

I går ble Claus og de to som var hans underordnede befal, kjørt inn i Vassdalen med snøscooter. Det var aller første gang på 20 år for troppsjefen, som i dag er direktør for et selskap som driver innen gass på Karmøy.

- Det falt noen brikker på plass da jeg kom tilbake. Blant annet så jeg at vi hadde rett i at oppdraget ikke hville latt seg gjennomføre. Det var umulig, rent topografisk, å lage trasé for beltevogn opp den bratte skråningen. Vi skulle aldri vært sendt inn dit, sier Svendsen. I morgen er han tilstede på minneshøytidelighet i Holmen leir, slik han alltid har vært noen ganger før.

- Det er fint, men tungt, å delta på disse markeringene. Enkelte pårørende er svært tøffe å møte igjen. Noen av dem leter etter svar som ikke finnes.

Arne Pran, nå 69 år, Oslo

Arne Pran var oberst 2 og øverste leder for den 5|000 mann store brigaden som befant seg i det store Vassdalen-området. Sammen med øvrig brigadeledelse befant han seg i Bjerkvik, noen km lenger sør, da skredet gikk. Halvannet år etter, da alle rapporter var skrevet, sluttet han i Forsvaret fordi han følte at dette var hans plikt som øverste leder. Men Pran sier han aldri mottok skredekspertenes varsler, og han visste heller ikke at den aktuelle ingeniørtroppen vegret seg for å gå inn i området.

- Det ble slått full alarm rett etter at raset gikk. Selv tok jeg det første helikopteret inn. Turen tok kanskje ti minutter, jeg var på plass en halvtimes tid etter at raset gikk.

- Hva gjorde du?

- Jeg hjalp til med å laste folk inn i helikopterne. Om de var døde eller levende var vanskelig å si, det var bare om å gjøre å få dem avgårde til sykehus. Jeg holdt vel på to-tre timer, helt til politiets skadestedsleder var på plass. Da ble jeg kalt tilbake til Bjerkvik av øvingsledelsen.

Noen dager seinere stod Arne Pran og holdt minnetale i hangaren på Bardufoss flystasjon. Kong Olav var der, statsminister Willoch var der, pårørende og overlevende. 16 kister med norske flagg stod oppstilt.

- Det var lenge uklart hvem som skulle holde talen. Til slutt falt valget på meg som brigadens leder, forteller Pran, som i dag er pensjonist og vier seg til humanitære oppgaver - blant annet i Flyktningehjelpen.

Robert Burås, 31, Oslo

Den mange ganger prisbelønte Madrugada-gitaristen bodde i Vassdalen gjennom hele oppveksten. Han var bare 11 år dengang, og bodde fem km unna stedet der raset gikk.

- Det jeg husker aller best, er helikopterlydene. Og at alt etterhvert ble veldig trist og veldig mørkt. Jeg holdt meg inne på rommet mitt, fikk ikke lov til å gå ut i retning rasstedet. I begynnelsen var alt usikkert, men så kom det fram at liv var gått tapt. Selv om jeg ikke var direkte involvert, kommer jeg ikke til å glemme 5. mars 1986. 

BLE SJØL TATT: Sven Arne Simonsen fotografert i 1986, ikke lenge etter tragedien. Her viser han fram boka med bilder av sine omkomne og levende soldat-kamerater.
KAMP MOT KLOKKA: Letemannskaper holdt på i mange timer og døgn med å lete etter folk. De som ble begravd av snøen, omkom. De heldige havnet oppå eller rett under snømassene. Skredet i Vassdalen var varslet, likevel ble tropp ll sendt inn for å lage trasé for beltevogner. Da raset gikk, mistet drøyt halvparten av dem livet.
PÅ SYKEHUS: En skadet Sven Arne Simonsen i senga ved Narvik sykehus kort etter ulykken.
FORSØKTE Å ADVARE: Troppsjef Claus F. Svendsen (her fotografert under minnehøytideligheten i hangaren på Bardufoss flystasjon noen dager etter tragedien) hadde nettopp forlatt ingeniørtroppen sin for å overbevise brigadeledelsen om at de måtte stanse framrykningen. I det raset gikk, var han kommet 7-800 meter avgårde.
TOK ANSVARET: Da alle rapporter var framlagt og Stortinget hadde behandlet saken, tok brigadesjef Arne Pran det formelle ansvar og forlot Forsvaret for aldri å vende tilbake. Her er Pran fotografert under sin tale vedminnehøytideligheten foran 16 kister i en hangar ved Bardufoss flystasjon noen dager etter ulykken.
GLEMMER IKKE: Madrugada-gitarist Robert Burås er fra Vassdalen, og glemmer aldri marsdagen i 1986 da raset gikk.