- 20 unge tok sitt liv

Den ukjente selvmords-epidemien i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En selvmordsepidemi har skaket Storbritannia og 17 unge mennesker er døde. Det kan virke som en nyhet, men vi hadde faktisk en lignende epidemi i Norge for ca. 20 år siden, på slutten av 80-tallet. Nærmere 20 unge mennesker valgte å ta sitt eget liv. De aller fleste var i aldersgruppen 16-25 år.

Selvmordene på 80-tallet fant sted i de samiske samfunnene i Finnmark. Og hovedsakelig i samekommunen Karasjok. Undertegnede var selv i denne aldersgruppen. Jeg skal ikke trekke noen link mellom samiske samfunn og den lille byen i England. Jeg vet for lite om byen, men jeg kan bare skrive om det jeg vet noe om - nemlig hvordan det føltes å være ung og oppleve epidemien.

Den gangen skrev mediene ingenting om dette. På 80-tallet var det ikke vanlig at media omtalte selvmord. Likevel var epidemien der. Det handlet altså ikke om at media var med på å skape en slags smitteeffekt. Epidemien kom likevel. Vi hadde ikke internett den gangen, så det handlet heller ikke om at det var en slags pakt inngått i et nettsamfunn.

Jeg tror slike epidemier vil komme uansett. Det skjer rett og slett en kollaps i samfunnet. En slags mental crack.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I England har selvmordene er en tydelig kopieffekt ettersom alle har valgt samme metode. I Finnmark var flere metoder i bruk. Jeg synes ikke det er nødvendig å beskrive noen av dem nærmere. Man kan på sett og vis si at det i Finnmark var en viss kopieffekt med selvmordet som fellesnevner.

Flere av mine venner ble borte. Vi unge snakket om det. Det hendte aldri at vi forsøkte å gjøre de døde til helter. Vi snakket ikke med de voksne om det og det ble heller ikke nevnt på skolene. Ingen skoler flagget på halvstang eller holdt minnestunder for døde elever. Man bare konstaterte at nå var det en tom skolepult. Om det var bra eller dårlig er vanskelig å si. Ingen voksne snakket med oss om dette. Hvordan snakker man om det, forresten? Det ble et ikke-tema. Temaet skulle ikke berøres og det er fremdeles slik i Finnmark at vi ikke snakker mye om det. Man snakker i alle fall ikke om det hvis man har tanken selv.

For å bearbeide sorgen vi hadde, snakket vi bare med nære venner om dette. Jeg kan vel si at det som, på sett og vis, fascinerte oss mest var metodene de brukte for å ta livet av seg. Spørsmålet ble : Hvordan klarte de å gjennomføre det? Ingen spurte hvorfor. Svaret kunne vi jo likevel aldri få. Det store problemet ble etter hvert hvordan vi skulle takle sorgen. Det ble hver enkelts oppgave å klare å takle det.

Noen valgte å leve seg helt inn i venns/søsters/brors selvmord, ble selv syk, og måtte til slutt ha psykiatrisk behandling. Den verste episoden er vel den da noen kjente dro på kirkegården for å grave opp igjen venner - de kunne jo ikke ligge der?! Enkelte valgte å kopierte en venns selvmord. Det var en slags stille erklæring på at han fulgte han i døden.

Noen selvmord kunne man på en måte «forstå», hvis man kan bruke så sterke ord. Fordi det var så mange som døde på kort tid, ble man etter hvert apatisk. Det ble vitset om selvmordene. Alle metodene var egentlig elendige overlevelsestaktikker i mangel på, skal man si forståelse og åpenhet omkring temaet.

HVA SKYLDES SELVMORD-EPIDEMIER? - På 80-tallet var det ikke vanlig at media omtalte selvmord. Likevel var epidemien der. Det handlet altså ikke om at media var med på å skape en slags smitteeffekt. Vi hadde ikke internett den gangen, så det handlet heller ikke om at det var en slags pakt inngått i et nettsamfunn, forteller leseren, som selv har opplevd en slik epidemi. Illustrasjonsfoto. Scanpix
HVA SKYLDES SELVMORD-EPIDEMIER? - På 80-tallet var det ikke vanlig at media omtalte selvmord. Likevel var epidemien der. Det handlet altså ikke om at media var med på å skape en slags smitteeffekt. Vi hadde ikke internett den gangen, så det handlet heller ikke om at det var en slags pakt inngått i et nettsamfunn, forteller leseren, som selv har opplevd en slik epidemi. Illustrasjonsfoto. Scanpix Vis mer

Personlig tror jeg tror at de som gikk med denne typen tanker, fant det lettere å gjennomføre sin plan ettersom flere av de man så opp til ble borte. Det ble en slags hvis-hun/han kan-så kan-vel-jeg-også-effekt. I denne aktuelle alderen var det spesielt sårbart fordi man forsøkte å forme sin egen framtid, hva man skulle bli og så videre. Jeg tror mange, meg selv inkludert, var i tvil om hvordan vi skulle forme vår framtid. De man så opp til, som man virkelig trodde hadde framtiden foran seg, valgte å ta sitt eget liv. Livet ble så skjørt og det ble lett å leke med tanken selv.

Det ser ut som om forskningen på dette feltet står på stedet hvil. Jeg tror grunnen til dette er at man aldri med sikkerhet kan si hvem som er i faresonen og hvem som ikke er det. Hvordan skal man forebygge? Og hvem skal ha ansvaret for å forebygge?

Selv tror jeg at fokus på enkeltindividet, med tanke på oppbygging av selvbilde, er en av de tingene det kunne vært fokusert mer på i skolen. Jeg tror et godt selvbilde kan være med på å forebygge destruktive tanker.

- 20 unge tok sitt liv