200 år med knuste håp

Haiti har «alt et menneske kan ønske seg i denne verden», skrev Kristoffer Columbus i 1492. Nå er det lite igjen å slåss om. Faren for blodbad er overhengende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN BITRE OG

tilsynelatende uløselige, fullstendig forvirrende, avgjort vanvittige og dypest sett meningsløse maktkampen på Haiti er noe av det landet minst av alt kunne trenge. I det fattigste landet i Amerika, hvor gjennomsnittlig årsinntekt er 3300 kroner og gjennomsnittlig levealder er 49 år for menn og 50 for kvinner, plyndres, brennes og ødelegges nå det lille som er igjen av verdi. En fattig trøst er at det ikke var så mye.

På Haiti er all trøst fattig.

«FORVIRRENDE» KAN VÆRE

en underdreven betegnelse på den maktkampen som pågår. Haiti har i 200 år utviklet en forgiftet politisk kultur hvor en leder må ha all makt for å være leder, og følgelig må all opposisjon knuses.

All opposisjon har bare ett eneste formål, nemlig å styrte lederen ved alle tenkelige midler. Forlik er et fremmedord.

Den haitianske historikeren Georges Michel kaller det for «rovdyrregjeringer». Det mest notoriske av disse regimene var diktaturet under heksedoktoren Frangois Duvalier, kalt «Papa Doc», og sønnen Jean-Claude, kalt «Baby Doc», et galehus som har gått inn i litteraturhistorien med romanen «Gjøglerne» av Graham Greene.

I 200 år har Haiti hatt 53 ulike herskere, hvorav 21 ble styrtet med makt og bare åtte klarte å sitte ut embetstida, som de uten unntak hadde skaffet seg på uærlig vis.

I 1990 SÅ HAITI UT TIL

å bryte ut av denne onde sirkelen. Med overveldende flertall ble presten Jean-Bertrand Aristide valgt til Haitis første folkevalgte president. Han hadde hatt sitt kall blant jordas fordømte i slumbydelen med det ironiske navnet Cité Soleil (Solbyen) i hovedstaden Port-au-Prince. Men den lille overklassen av mulatter og de militære styrtet ham etter noen måneder.

Etter straffetiltak fra USA ga det nye gorillaregimet opp, og amerikanske styrker gikk i land i 1994 og gjeninnsatte Aristide. Avtalen var at han ikke skulle stille til gjenvalg i 1995.

I 2000 stilte Aristide opp på ny og ble valgt til president, ifølge utenlandske observatører i et ganske rettferdig valg. Men dermed var helvete i gang igjen.

Opposisjonen, ut fra logikken at det ikke er noen vits i å sitte i et parlament der man ikke har flertall, har stort sett boikottet parlamentet, og gjort det vanskelig å styre et land som mer enn noe annet trenger politisk styring.

ARISTIDE ER EN OMSTRIDT

prest, flammende folketaler, frigjøringsteolog og forkjemper for de fattige som i 1988 ble utstøtt av sin orden og sa fra seg kappe og krage i 1994. I dag anklages han for å bruke gamle kampfeller fra slummen til å stanse opposisjonelle i gatene med våpen.

Utenlandske diplomater forsøker å få til et forlik, men opposisjonen godtar ingen avtale før Aristide går av. I så fall er det heller ingen å forhandle med.

Opposisjonen kaller seg «Gruppa av 184», visstnok fordi den teller 184 partier, fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Det er mye, men det er også mange fraksjoner å splittes i om de skulle få makta.

DENNE SIVILE OPPOSISJONEN

vil med god grunn ikke ha noe å gjøre med de væpnede bandene som har erobret et dusin av Haitis byer. Den gjengen som søndag inntok Haitis nest største by, Cap-Haotien, truer med å angripe hovedstaden. Deres leder, Guy Philippe, er tidligere politisjef i byen, tidligere offiser i hæren som Aristide oppløste i 1995 og er av USA mistenkt for narkohandel.

Philippe har, iallfall midlertidig, slått seg sammen med opprørslederen i Gonaoves, den nokså fargerike Buteur Metanyer, som har utropt sin egen «republikk» i byen og gir intervjuer i mørke solbriller mens han drikker rom rett fra flaska.

Han var leder for «Kannibalhæren», som støttet Aristide. Han har sin egen plan for å innta Port-au-Prince, men det er uklart om den er samordnet med Philippe. Hans tilhengere sier at de har bevis for at Aristide spiser spedbarn til frokost.

ANSLAGSVIS 60

mennesker har bøtt med livet hittil. Når de væpnede bandene har inntatt stadig flere byer, så er scenene tragisk velkjente: Politistasjonen brennes ned, bilene stjeles og forretninger plyndres. I Cap-Haotien delte øldrikkende opprørere ut bilnøklene til tilfeldige. Det er i beste fall kortvarig moro. Blant de få kjørbare bilene i landet, ender nok disse også som vrak.

Når maktkampen omsider er over og noen skal forsøke å styre Haiti, er statskassa tom, men politistasjonene må gjenoppbygges og nye biler må kjøpes. Et eller annet land må åpne sitt bistandsbudsjett for Haiti og holde staten flytende fram til neste sammenbrudd.

TOTALT KAOS: En gjeng menn stikker av i en stjålet bil og passerer blant annet liket av en som er slått til døde i gatene i Haitis nest største by, Cap-Haotien, da væpnede opprørsbander erobret en rekke byer på øya.
HYLLES: Opprørsleder Guy Philippe (t.h.) ønskes velkommen til byen Cap-Haotien, som vanlig med et godt tak i en drink.
PÅ DEFENSIVEN: Haitis første folkevalgte president, Jean-Bertrand Aristide.