200 års vitenskap

Universitetet i Oslo får sin historie. Måtte det ikke gå som i København.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVILKEN ROLLE har universitetet i det norske samfunnet? Dette er det store spørsmålet historikerne ved Universitetet i Oslo ønsker å besvare når de i løpet av de nærmeste åra skal utgi et seksbinds verk om vår fremste forsknings- og undervisningsinstitusjon. I 2011 er UiO 200 år. Det er ingen høy alder for et europeiske universitet. Ja, selv i USA er det mange eldre universiteter enn vårt eldste. Under dansketida var det jo Københavns universitet som utdannet norske embetsmenn. Det fylte for øvrig 500 år i 1979, og er ett av Europas eldste.

KØBENHAVN ville ha sin historie til det store jubileum, men fikk det fjortende og siste bindet ferdig for noen dager siden. Ifølge Politiken var da mer enn 200 av de 300 opprinnelige abonnentene på verket døde, de fleste forfatterne likeså. Bare to av åtte hovedredaktører er fortsatt i live. I det hele tatt: Verket fikk en dårlig start midt under studentrevolusjonen da studentene var mer opptatt av å forske for folket enn for et verk som i alle henseender bar preg av å være for en elite.

SLIK VIL DET ikke gå med UiOs historieverk, forsikrer hovedredaktør professor John Petter Collett. Prosjektet er allerede godt i gang, med en rekke hovedfags- og masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger, og blir både vitenskapshistorie, sosialhistorie, politisk historie og institusjonshistorie. Et siste bind vil f.eks. gi et bilde av hva kandidatene som er gått ut fra universitetet har brukt utdanningen til. Men overhodet gjelder det at verket vil si noe om hva som er det særegne ved en slik institusjon. Hva har aktiviteten betydd for samfunnsliv og næringsliv, for økonomi og industri? Hva har det betydd for det offentlige ordskiftet, for planlegging og utvikling, hva er dets bidrag til å forstå samfunnet og de politiske prosessene? Det har selvsagt vært en premissleverandør i den løpende samfunnsdebatt. Men hvor omfattende har dette vært og i hvilken retning har den vitenskapelig baserte kunnskapen drevet samfunnet?

SLIK VIL verket bli et bidrag til den norske vitenskapshistorien. Gjennom hele 1800-tallet var universitetet primært en institusjon for utdanning av prester, jurister og leger. Det var først fra rundt århundreskiftet at aktiviteten for alvor ble dreid i vitenskapelig retning, da naturvitenskapene fikk større plass i det totale aktivitetsbildet. Da kom forskere som A. W. Brøgger, som selv var en stor universitetsentreprenør, Kristian Birkeland og Vilhelm Bjerknes til å sette sitt preg på de naturvitenskapelige fagene.

SELVE forskningsprosjektet Forum for universitetshistorie er det største forskningsprosjektet historikermiljøet i Oslo har gitt seg i kast med. Det har store ambisjoner og har allerede lagt nytt land under plogen. Det skapes i ei tid da universitetet gjennomgår store endringer bl.a. fordi det stilles nye krav til avkastning av virksomheten. Verket vil være ferdig til jubileet, det vil tilbys alle, men professor Collet regner med at det først og fremst blir et verk for universitetet og dets medarbeidere. Noen vil nok lese det, men de fleste vil nøye seg med å bla. Som ved de fleste slike verker får nok navneregisteret flest merker etter ivrige fingre. For også universitetsprofessorer vil helst lese om seg selv og sitt.