2005 og alt det

Norge skal feire unionsoppløsningen. Men hva er vår framtidsdrøm?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET JUBELÅR

nærmer seg, men hvorfor skal vi egentlig feire i 2005? Historikerne vil nok gjerne sette spørsmålstegn ved nasjonale myter og gi oss noen nye. Men hva vil egentlig regjeringen ut over å sysselsette et festbyråkrati som har arbeidet videre etter tusenårsmarkeringen? Det er tillatt for en regjering å gripe dagen og gi en visjon for framtida ved en slik anledning. Hva med et nytt skritt på demokratiseringens vei i en globalisert og markedsstyrt virkelighet? Jeg øyner heller intet som kunne bli, et monument. Operaen blir ferdig i 2008. På tomta til det nye nasjonale kunstmuseet på Tullinløkka i Oslo skal det reises ei teltboble. Men museet må vi se langt etter, kanskje til 2014. Nei, Norge i 2005 er nok mer preget av Sandemoses jantelov enn av Bjørnsonske og Nansenske vyer.

MEN RETT SKAL

være rett: Vi får Nobel-museet. Og vi får ny Svinesundsbru. Det er unektelig et framskritt i forhold til det vi drev med i 1905 da grensefestningene ble det store stridstemaet, og bare en klok svensk statsminister greide å manøvrere oss ut av en katastrofe. Det var mange som gjerne så at festningene ble brukt, den nasjonale oppøsingen var enda sterkere i 1905 enn under EU-avstemningene i 1972 og 1994. Vi kunne ha fått krig. Men da driver vi med ikke-historisk historieskriving. Professor Øystein Sørensen gjør det i ei kommende bok. Han legger vekt på at ingen kunne forutsi 7. juni-vedtaket så seint som ett år tidligere, da konsulatsaken så ut til å kunne løses gjennom forhandlinger. Vi kunne også ha fått en ordning mellom de to selvstendige statene, med felles konge boende ti år om gangen i Oslo og Stockholm. I så fall kunne det svenske høyre sluttet seg til Chr. Michelsens egentlige mål, som var å samle den borgerlige siden mot den framvoksende arbeiderbevegelsen. Hva slags skandinavisk velferdsmodell hadde landene valgt da?

VAR DET BLITT

krig, ville svenskene raskt ha slått oss. Men hva skulle de ha gjort med en slik seier? Det var jo bare skarve 184 som stemte imot unionsoppløsningen, så det ville ha vært liten grobunn for quislinger. Vi hadde kanskje fått en eksilregjering på Gjøvik som kunne ha ledet en gerilja mot svenskene på begge sider av Kjølen. Om ikke før, så i 1914 ville de to landene ha blitt tvunget til å søke sammen i fred igjen mot en ytre fare. Nei, det var nok best det gikk som det gikk, for å si det med Ibsen. Men det kunne ha gått annerledes og like bra om en annen Ibsen, sønnen Sigurd, hadde nådd fram med sin linje. Denne uka la Lars Roar Langslet fram en biografi over dikterens sønn. Vi møter en på mange måter tragisk skikkelse, en som ble sittende igjen da toget gikk i 1905, selv om han var tidsnok til stasjonen. Hans analyse var at det også i Sverige var sterke krefter som ville avvikle unionen. Det var lite som skilte hans forhandlingslinje fra å vinne fram.

I MANGT OG MYE

var Sigurd Ibsen en større politiker og diplomat enn aksjonisten Chr. Michelsen. Så en av de herskende mytene om Norge i 1905 kan jo omskrives ved at vi tar Chr. Michelsen ned av sokkelen og løfter opp Ibsen. En annen myte er fortellingen om at vi var et lite folk, fattig på ressurser, som kjempet oss ut av det svenske åket. En av historikerne som vil punktere myter neste år, er Francis Sejersted, og han konstaterer at Norge lå foran Sverige både når det gjaldt demokratiske reformer, urbanisering og industriell modernisering i siste halvdel av 1800-tallet. Sverige fikk sine reformer først etter 1905, da ideen om en industriell verdensmakt ble skapt. Dette har hatt stor betydning for de nasjonale selvbildene: Mens Stortinget topper lista over de viktige institusjonene i Norge, står Riksdagen langt nede på lista i Sverige, der de store industrikonsernene har tetplassen.

SLIK SETT

er ikke de to landene så like som vi har trodd. I Norge hadde vi ingen prangende elite med von og af foran etternavnene. Vår arbeiderbevegelse tok et kort opphold i Moskva, mens den svenske holdt en moderat linje under Hjalmar Branting. Vi fikk 1940, uten at særlig mange svensker tok ryggsekken på for å komme oss til unnsetning slik de gjorde da Finland ble angrepet av Sovjet året før. Og i 1990-åra tok svenskene veien inn i Europa samtidig som de ga opp den nasjonale råderetten over industrielle kronjuveler som Volvo og Saab, mens Norge kunne flyte videre på oljen.

SÅ ER DET

altså historikerne som har tatt ledelsen under opptakten til den nasjonale festen. De kan dette med årstall. Men ideer om framtida er heller ikke å forakte i politikken. Der skorter det på mye. Ei boble på Tullinløkka gir assosiasjoner til Tony Blairs millenniumdom i London. Det blir et øyeblikkssted. Men statsminister Bondevik kunne kanskje også ta initiativ til en landskamp i fotball?