LENGTER TIL SYRIA: Amin (11) mistet begge foreldrene da en rakett traff huset deres i utkanten av Damaskus i 2013. Nå bor han sammen med sin 13-årige søster Samira (bak t.h), bestefaren og hans nye familie. De sju familiemedlemmene bor på et lite rom i en flyktningleir i Bekaadalen i Libanon. - Jeg drømmer meg til Syria hver eneste dag. Livet er tøft her, sier gutten. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet 

2014: - En hel generasjon er tapt.­
2017: Hva nå?

For tre år siden skrev Jan Egeland, Desmund Tutu og andre ledere et harmdirrende brev for å redde Syrias barn. Så ble alt bare verre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«En hel generasjon er tapt på grunn av volden. Vi bærer alle ansvaret for å redde disse barna».

Dette var beskjeden fra Jan Egeland, fredsprisvinner og erkebiskop Tutu og andre sjefer i et brev til forhandlerne og de syriske gruppene som var i Sveits for å forhandle om fred i borgerkrigsherjede Syria i januar 2014.

Farligst i verden

Siden den gang har krigen bare blitt verre, med bombingen av Øst-Aleppo som foreløpig siste voldstopp. Syria er et av verdens aller farligste land å være barn i, ifølge Unicef.

- Den gangen visste vi at Syria stod på kanten av stupet - samtidig som det fortsatt var tid til å klare å få dratt de sivile bort fra kampene. Mange 100 000 barn fikk det også bedre de neste tre årene. Men, sier Jan Egeland, trekker pusten og fortsetter:

- Millioner av barn har falt utfor, og opplevde den svarteste håpløsheten. Siden 2014 har utallige familier hastet på flukt hver eneste uke siden den gangen. Vårt skrekkscenario ble oppfylt. Dessverre, sier Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen og FN-rådgiver for Syria.

PÅ TRE MINUTTER: Syria-ekspert Cecilie Hellestveit forklarer - i korte trekk - konflikten i Syria. Video: Per Ervland Vis mer

Foreldre drept

11-årige Amin og søstera Samira (13) fikk livene sina lagt i grus da de var sju og ni år. Søsknene bodde sammen med foreldrene sine i en leilighet med flere etasjer i byen Harasta, en forstad til Damaskus.

Harasta var kontrollert av opprørere, som var mot Bashar al-Assad og hans regime. I starten på 2013 satte derfor Assad-regimet i gang en voldsom bombeoffensiv mot byen. Amin og Samira var på skolen da et av de mange bombeangrepene startet. Lærerne holdt barna innendørs til bombetoktet var over.

- Vi løp hjem så fort vi kunne. Det første vi så var at huset vårt var ødelagt. Det var ruiner overalt. Så fortalte folk oss at mamma og pappa var drept, og at de allerede hadde begravet dem, sier Amin.

«Jeg savner mamma og pappa.» Amin (11)
VOLDSOMME KAMPER: En mann går gjennom et av nabolagene i Harasta, etter voldsom bombing i februar 2013. Det var her at foreldrene til Amin og Samira ble drept. Foto: Mohamed Abdullah / Reuters / Scanpix 

Han var sju år - og plutselig uten hjem og uten foreldre. Etter ti dager blir så Amin og hans to år gamle eldre søster sendt til bestefar og hans nye familie i en landsby ved grensa til Libanon. Bestefar, Abdelkhader Hamod (77), og hadde akkurat etablert seg med en ny kone, som blir hans tredje i rekken. Bestefaren er en viril kar, med totalt 15 egne barn - og Samira og Amin.

- Jeg savner mamma og pappa. Før levde vi som en familie. Vi kunne dra ut og leke med venner når vi ville, og vi var aldri sultne. Nå savner jeg vennene mine, vi har lite mat og det er farlig å gå ut her, sier Amin, som i dag er blitt 11 år gammel.

IS: Syria-ekspert Cecilie Hellestveit forklarer i korte trekk hva målsetningen til terrororganisasjonen IS egentlig er. Video: Per Ervland / Ingrid Cogorno Vis mer

På flukt for 3. gang

Amin og søstera har gjort som syriske flyktninger flest: De har flyktet flere ganger. Ganske kort tid etter at søsknene flytter inn hos bestefar, kommer også krigen til landsbyen ved Libanon-grensa.

Bestefaren, hans nye kone og 15 barn og barnebarn flykter over grensa, til Libanon og byen Arsal. En by som er mest kjent for smugling, kidnappinger og kriminell virksomhet. Etter et lite år holdt ikke familien ut livet i Arsal. De drar videre, til Bekaadalen, og flytter inn i en container i Al-Awda-leiren, som drives av libanesiske frivillige.

- Vi er heldige, for vi trenger ikke betale for annet enn strøm og mat. Men vi sliter likevel med det, og har solgt både bil, madrasser og tepper for å ha mat på bordet, forteller bestefar Hamod.

FRIMINUTT: I Bekaadalen i LIbanon bor hundretusenvis av syriske flyktninger under svært dårlige forhold. Men Amin og barna i Bar Elias-leiren

Fakta krigen i Syria:

Svømme-glad

Amin og storesøstera går et par timer på skolen i leiren hver dag. I tillegg må de to jobbe når muligheten byr seg.

- Jeg var gladere i Syria. Der svømte jeg også mye, sier Amin.

Å svømme kan han bare glemme. I Bekaadalen bor det hundretusener av syriske flyktninger, tett i tett. Hjemlandet Syria er bare en liten halvtime unna.

- Livet her i Libanon er nesten ikke til å holde ut, men vi tør ikke å dra tilbake til Syria så lenge kjeltringen Assad styrer. Jeg er den første til å dra hjem, om han gir seg. Eller hvis de lager trygge soner for oss flyktninger inne i Syria, hvor Assad-regimet ikke kan komme, sier bestefar Hamod.

Amin ser trist ned på det kalde golvet mens bestefaren prater. Idet vi er på vei til å forlate familien, sier han følgende:

- Jeg drømmer hele tida om å dra tilbake til Syria. Der vil jeg bygge huset til meg og Samira opp igjen. Vi hadde flere etasjer... Alt var penere i Syria, sier han.

Smiler pliktskyldig med munnen. Øynene smiler ikke med.

Verre enn drøm

Snart seks år med krig, flukt og konflikt er uendelig lang tid, og syrerne gjennomlever i dag den verste humanitære krisa i verden. Grove overgrep begås daglig mot de svakeste: Barna.

Hele seks millioner barn i Syria er i dag avhengige av å få hjelp for å overleve, ifølge Unicef. Halvparten av disse - rundt tre millioner barn - er på flukt i eget land. Da Dagbladet var i Syria, så vi hele tida barn, både jenter og gutter, som jobbet: Tekokere i veikanten, ansatte på gatekjøkken, tiggende i gatene, blomsterselgere...

- Det har vært mye oppmerksomhet det voldsomme angrepet på Aleppo, som jo er en ikonisk by med en historie og en kulturarv som vi i Europa bare kan drømme om. Men situasjonen har vært like ille i hundrevis av byer og steder over hele Syria, sier Egeland.

Han viser til innbyggerne i Deir ez-Zor, som har vært beleiret av terrorgruppa IS i flere år. Beleiringene av Daraya, Moaddamiyya, Madaya...

- De syriske barna har blitt utsatt for traumer som vi nordmenn ikke engang klarer å drømme om. I Norge sendes psykologisk hjelp om en speidergjeng har gått seg vill. I Syria får traumatiserte og skadde barn kun basishjelp, sier Egeland.

Overgrep og barnearbeid

Barn blir rekruttert til væpnede gjenger. Barn blir utnyttet og misbrukt og stadig flere og yngre barn (spesielt jenter) blir giftet bort. Alt for mange barn må også jobbe.

PÅ FELGEN: De sykehusene i Syria som fungerer er fylt til randen av små og store syrere, som er utslitte og traumatisert etter snart seks år med krig, fattigdom og frykt. Her fra barnesykehuset i Damaskus. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

- Situasjonen for Syrias barn er forferdelig. Veldig mange barn bor i leire og i hus der det ikke er toalett eller bad. Barna må derfor ofte ut på egen hånd. Da vet vi at mange overgrep skjer, sier Lama Mouakea, sjef for organisasjonen Family Planning Association.

Organisasjonen har opprettet en rekke sentre rundt om i Syria for kvinner og barn som har vært utsatt for overgrep.

- Til tross for at det ser ut til at det blir færre krigshandlinger i tida som kommer, så står vi overfor en befolkning der alle er helt utslitt og traumatiserte. Det medfører mye aggresjon - og overgrep, sier hun.

BARNEARBEIDER: Unge gutter er stadig å se jobbende i Syria i dag. Denne gutten satt og sydde såler ute i gata i hovedstaden Damaskus. Foto: Line Fransson / Dagbladet

Knapt en psykiater

Påkjenningen på Syrias barn og voksne er enorm, og Syrias helseapparat har ikke ressurser eller kunnskap til å hjelpe traumatiserte og krigsherjede barn. 75 prosent av landets leger, sykepleiere og helsearbeidere har flyktet fra Syria. Samtidig har det aldri vært mye fokus på den psykiske siden av mennesket i det krigsherjede landet.

- I Syria har vi mindre enn 100 psykiatere som skal hjelpe 16 til 17 millioner innbyggere, så det er klart at utfordringen er stor. Sengevæting, stress, depresjon og aggresjon... Millioner av barn og voksne trenger mental helsehjelp men de fleste vil ikke få det, sier Eyad Yanes (48), WHO-ansatt og en av Syrias få utdannede psykiatere.

Han klarer likevel å dra fram en positiv ting med Syria-krigen:

- Før krisa hadde Syria bare to sykehus for folk med psykiske problemer, og psykiske problemer vi ikke snakket om. Men krigen har påført en hel befolkning stress, depresjon og andre psykiske påkjenninger. Derfor tror jeg vi er bedre rustet enn før krisa når det gjelder å behandle folk enn før. Stigmaet er borte, sier han og smiler.

Ikke gi opp Syria

Jan Egeland understreker viktigheten av at verden ikke må gi opp Syria.

- I løpet av de tre siste årene har vi klart å hjelpe veldig flere mennesker enn jeg trodde da vi skrev brevet i 2014, og vi gjennomfører en enorm hjelpeaksjon som er større enn noensinne. Den største bjørnetjenesten vi kan gjøre nå, er å erklære Syria og syrerne for en håpløs sak. Vi er nødt til å hjelpe innbyggerne, som bor i verdens veikryss, sier Egeland og fortsetter:

TØFFE FORHOLD: Det er ikke barnemat å være ung i Syria, der krigen er inne i sitt sjette år. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

- Vi må gi syrerne håp og ikke liv med fortvilelse og håpløshet. Skjer det siste, vil terrorgrupper som IS juble og klare å rekruttere nye folk. 2017 må derfor bli forhandlingenes år, og året der syrerne kan dra hjem igjen.