Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

23 år i flyktningleir

PESHAWAR (Dagbladet): Haji Dost Mohammed hadde vært gift i seks dager da han kom som afghansk flyktning hit til leiren Kachaghari i 1978. Baryal kom hit for noen dager siden, etter flukt fra bomberegnet i Jalalabad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Nei, vi har ikke noe liv her i leiren. Vi vil bare ha noe meningsfylt å gjøre. Da må vi hjem, men det kan ennå ta tid. Her bare spiser vi og avler barn. Vi har ikke noe annet å gjøre her i leiren nå, sier Haji Dost Mohammed og ler mens han tar seg i det ville skjegget.

Vi sitter i en liten hage utenfor huset han har bygd for familien på et gatehjørne i leiren. Huset er ikke lite, men lite for en så stor familie. Så har han da også bodd her i 23 år.

En egen bydel

Kachaghari ligger inne i Peshawar by, og er nærmest en egen stor bydel, offisielt med 80000 innbyggere, som har vokst seg til på over tjue år.

- Jeg var nygift, hadde vært gift i seks dager, da vi kom hit sammen med mine foreldre og seks brødre. Nå har jeg tretten barn, fem sønner og åtte døtre, samt tre døde sønner. Det eldste barnet er ei datter på 21 år, omtrent like gammel som jeg da jeg kom hit. Hun har to barn, to jenter. Så nå er jeg bestefar til to og må farge skjegget, ler 43 år gamle Dost Mohammed.

Foruten å farge skjegget smykker han seg med ei glitrende gullklokke, og har pyntet navnet med ærestillegget haji, som forteller at han har vært på pilegrimsferd til Mekka.

Men det er like fullt sant at det ikke er noe til liv å leve, heller ikke i denne forholdsvis «utviklede» leiren. Stadig kommer tiggende barn på døra, og han deler ut ti rupier til hver, ei krone og førti øre.

- Noen folk her har ikke engang til å unne seg en kopp grønn te etter maten. De har ingen jobb, ingen butikk. Mitt liv er da greit nok, sier han.

Ferskingen

21 år gamle Baryal, en av leirens ferskeste innbyggere, kommer til hagen hos Dost Mohammed fordi de har noen felles kjente. Han rømte hit fra bomberegnet i Jalalabad sammen med mora, to søstre og to mindreårige brødre. I hjembyen trillet han kanner med parafin til kunder. Nå vet han ikke hva det blir til med framtida.

- Hvis det ikke blir fred, må vi bli her. Jeg kjenner noen som har en fyrstikkfabrikk. Kanskje har de noe for meg? håper han.

- Er du forberedt på bli like lenge som Dost Mohammed?

- Dette er ikke vårt land. Roer det seg og det blir mulig å leve et vanlig liv der, drar vi tilbake. Kanskje kan jeg snart spise druer og frukt i Afghanistan, sier Baryal.

Inntil videre bor også han i et overfylt hus hos slektninger.

Dårlig lukt

- Vi var i Jalalabad i to dager mens de bombet, så dro vi til Laghman og seinere hit til Peshawar. Om dagen var noen butikker åpne og noen folk i gatene. Men om natta forlot folk husene sine og dro ut av byen for å sove i sikkerhet. Noen sov i telt, andre bare i tepper, forteller den nye flyktningen.

Avløpsvannet renner åpent langs de støvete gatene i Kachaghari, men går inn i et rør akkurat der en frisør har sin utendørs salong på fortauet. Ei lita jente klippes etter alle kunstens regler, men i en uvant duft til frisørsalong å være.

Her er flere helsestasjoner med leger og tannleger. Her er egne skreddere, hønseslaktere, grønnsakhandlere, drosjer, steder for å sende telefaks og e-post og mangfoldige spisesteder.

- Da hadde vi noe jord og en god butikk, med mange ansatte, som solgte klær. Hvis du skulle ha kjøpt den i dag, ville du ikke fått den for hundre tusen dollar, ikke av meg! Nå er den ødelagt. For lengst! sier han.

Venstre arm som bærer gullklokka er stiv og ødelagt av ei russisk kule avfyrt med et kalasjnikovgevær, og armen er delvis istandsatt i Pakistan.

Haji Dost sloss mot sovjeterne i tretten år, som «hellig kriger» i Jihadi Islami. Og han er rede til å ta fram våpnene igjen.

Mot USA og Taliban

- Nå sender USA krysserraketter. Vi kan ikke gjøre noe med dem. Vi venter på bakkestyrkene, så drar vi. Dette er ikke bare ord, dette skal vi vise i handling. Jeg har 200 krigere. Vi skal kjempe mot USA, sier han.

Han er imidlertid lite glad i Taliban-regimet.

- Vi kjempet mot sovjeterne. Taliban gjorde det ikke. Så kom de og tok over, men folket likte det ikke. Men vi vil ikke se det USA gjør nå. De skal ta Osama bin Laden. Men bare for en enkelt mann vil USA ødelegge landet vårt, sier Haji Dost Mohammed.

Bak den vidstrakte leiren Kachaghari renner en skitten kanal, som skal vanne åkrene i området. Der vasker noen bilen, andre eselet og noen vasker klærne mens barn bader. Vannet kommer fra Kabul-elva, samme vei som flyktningene selv kom.

<B>DELER SKJEBNE:</B> To generasjoner afghanske flyktninger. Baryal (t.v.) kom for noen dager siden, mens Dost Mohammed kom for 23 år siden.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!