27 kr timen

Fri konkurranse er vår tids ideologi. De beste vil overleve. De andre må finne på noe annet å gjøre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONKURRANSE

er et mål i seg selv og det beste virkemiddelet for å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser, skriver regjeringen i sin proposisjon om den nye konkurranseloven, som trådte i kraft 1. mai. I hvert fall er den en drivkraft som gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet. Konkurranse er en kamp om knappe goder. Konkurransen mobiliserer kraft og energi. Aktørene gjør sitt beste for å vinne. De reindyrker sine ferdigheter i de greiner hvor de har de beste forutsetninger. De utnytter sine komparative fortrinn. Den raske dyrker sprinten, den seige langdistansen, den muskuløse kulestøtet. Konkurransen skaper vinnere og tapere. Vinneren erobrer. Taperen blir utslått. Konkurransen skaper nye løsninger, nye produkter, nye metoder. Det beste skyver bort det nest beste. Firmaer som vinner, får overskudd og skaper arbeidsplasser. Firmaer som taper, går dukken og skaper arbeidsløshet. Det beste produktene, på pris eller kvalitet, selger. De nest beste havner på dynga.

DENNE UKA

startet med nyheten om at polske arbeidstakere helt lovlig jobber for 27 kroner timen i Norge. De jobber i polske firmaer som kan levere konkurransedyktige anbud på norske oppdrag. Polske firmaer har ingen problemer med å skaffe seg arbeidskraft for denne timelønna, som er relativt god etter polske forhold. De har et komparativt fortrinn. Norske oppdragsgivere har valget mellom å velge en dyr norsk eller en billig polsk løsning. Når bedriftsledelsen og styret i det norske aksjeselskapet har som oppgave å skape størst mulig overskudd for sine eiere, er valget enkelt. Særlig når det er lovlig. Formålet med EUs indre marked, som Norge er en del av, er økt konkurranse, som skal gi de beste og riktigste prisene i et integrert marked. Kan polske firmaer og underleverandører oppføre boliger billigere enn norske, kan den norske byggherre både tilby leiligheter til konkurransedyktige priser og få økt overskudd, som kan brukes til å igangsette nye prosjekter, som kan gi flere arbeidsplasser. Over tid kan en slik utvikling føre til en utflating eller reduksjon i boligpriser, og en utflating eller reduksjon i norske bygningsarbeideres lønninger. Boligkjøperes interesser vil være lavest mulig pris. Arbeidstakeres interesser vil være høyest mulig lønn. En klar og skjerpet interessekonflikt.

MATVARENE

vil også bli billigere for forbrukerne når den tyske matvaregiganten Lidl og franske Champion etablerer seg og konkurrerer med de store norske matkjedene. De nye har lave priser som konsept og lave kostnader som virkemiddel. Skal de norske kjedene overleve konkurransen, må de bli bedre og billigere. Kostnadene må ned. De ansatte må jobbe smartere eller billigere. Deres forhandlingsposisjon blir stadig dårligere, enten de jobber for Lidl eller Rema.

LANDENE

konkurrerer med hverandre om å tilby best mulig rammevilkår, altså lavest mulig skatter og avgifter. Skattenivået i andre land blir brukt som argument for å senke skattene. Vi må konkurrere med andre land om å tilby de beste forhold for kapitalinteresser som vil etablere seg her eller forbli her. Rederibeskatning er et godt eksempel. Er den for høy, flagger rederiene ut. Det samme gjør industrien. De flytter til land hvor lønningene, etableringskostnadene og skattene er lavere.

SKOLEBARN

blir sosialisert inn i konkurransesamfunnet gjennom karakterene. Gode karakterer gir fortrinn, dårlige gir ulemper. Skolene konkurrerer også seg imellom om å få de beste og de fleste elevene. Det samme gjør sykehusene. De som behandler flest pasienter, får mest penger. Kommunene spør om private bedrifter kan utføre offentlig pålagte oppgaver billigere enn kommunens egne ansatte, og utlyser konkurranse om oppgavene. Oppgaver som ikke egner seg for konkurranse, blir det offentliges oppgaver. Kompliserte lidelser og ressurskrevende omsorg blir puttet inn i samfunnets problembank, hvor politikerne er funksjonærer.

KONKURRANSE

er vår tids brutale, darwinistiske ideologi. Den lærer oss at de beste vil overleve, og at «The Winner Takes It All». Den som ikke vil synke, må svømme. Vi blir som rovdyra i jungelen, med stadig skarpere tenner. Den som ikke spiser, blir spist. Det var ikke det jeg lærte på skolen. Heller ikke det jeg lærte bort der. Men det er lenge, lenge, lenge siden, det.