3. kommisjon

Målet kan ikke bare være å finne sannheten. Målet må også være å bli trodd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FÅR VI NOENSINNE vite sannheten om Mehamn-ulykken? Og vil sannheten bli oppfattet som «sann»? Eller vil det alltid herske tvil om de egentlige årsakene til at Twin Otter-flyet fra Widerøe med 15 mennesker om bord styrtet i nærheten av Gamvik den 11. mars 1982? Det avhenger selvsagt av resultatet av arbeidet til den tredje kommisjonen som gransker omstendighetene bak ulykken. Kommisjonen er i sluttfasen av sitt arbeid og har formodentlig hørt sitt siste vitne, det antatt mest kritiske, - og provoserende - NRK-veteranen Bjørn Nilsen. Kommisjonen har vært i arbeid siden januar 2003 og skulle egentlig levert sin rapport i fjor sommer, men har fått utsatt fristen to ganger. 1. juni skal den overleveres oppdragsgiveren, Stortinget.

ÅRSAKEN til at Stortinget er oppdragsgiver er at to tidligere, regjeringsoppnevnte kommisjoner ikke er blitt trodd av dem som har vært mest engasjert i saken. Begge kommisjoner har utelukket at militære fly kan ha vært innblandet i ulykken, til tross for at mange vitner skal ha sett militærfly i flyforbudssonen nær grensen til det daværende Sovjetunionen samme dag som ulykken fant sted. I et NRK «Brennpunkt»-program høsten 2002 oppga et militært vitne at han på radar hadde sett to britiske Harrier-fly som fløy ulovlig over Finnmark ulykkesdagen. Medlem av Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenester, Stein Ørnhøi, uttalte i den anledning til Dagbladet at både de etterlatte og det norske samfunnet fortjente å få vite «hvem som har ansvaret for at sannheten om Mehamn-ulykken ble tildekket». Lederen for den første havarikommisjonen, Wilhelm Mohr, avviste på sin side sterkt at britiske fly var involvert i ulykken. Til Dagbladet sa han: Ulykken «ble oppklart, og det ganske fort. Kraftig turbulens kombinert med feil bruk av haleroret førte til at det brakk». Mohr reagerte sterkt på at de gamle spekulasjonene blusset opp på nytt og nevner blant annet Bjørn Nilsen som en som har drevet saken framover og som har bidratt til å skape usikkerhet blant de pårørende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PROBLEMET FOR de to tidligere kommisjonene og den nåværende, er at de pårørende fortsatt tror mer på Nilsen enn på de offisielt oppnevnte sannhetssøkerne. Forhåpningene om at Stortinget skulle oppnevne en kommisjon med samme troverdighet og autoritet som Lund-kommisjonen, forsvant i forbindelse med selve oppnevningen. De som tror at myndighetene aktivt har forsøkt å tildekke det egentlige hendelsesforløp av hensyn til forholdet til fremmede makter, føler ikke at de er representert i kommisjonen. Hvis formålet var å komme til bunns i saken og bli trodd, hvorfor ble de ikke det? Hvis noen uttrykte skepsis til at stortingspresidenten skulle være med og oppnevne en uavhengig kommisjon, fordi han er tidligere forsvarsminister, hvorfor overlot han ikke det til andre? Hvis kald-krigs-teorien for alvor skulle avlives, hvorfor tar man da med et kommisjonsmedlem som tidligere var medlem av et de diskrediterte regjeringsoppnevnte kontrollutvalgene for de hemmelige tjenester? Et av de utvalgene som ikke fant noen verdens ting kritikkverdig i åra før det ramlet tusenvis av skjeletter ut av skapene. Hvorfor knyttet kommisjonen til seg en sekretær fra Regjeringsadvokaten, når det ikke kan utelukkes at Regjeringsadvokaten seinere kan komme i et motsetningsforhold til de pårørende? Hvorfor tok ikke kommisjonens medlemmer kontakt med tidligere programsekretær Bjørn Nilsen når de fikk avslag fra NRK-ledelsen om innsyn i hans programmer om ulykken? Hvorfor ventet de trekvart års tid etter sin opprinnelige tidsfrist med å spørre Nilsen selv? Om han er gammel maoist, rabulist og slentrende i formen, må han vel ansees som en ressursperson, i det minste som produsent av mulige problemstillinger.

JEG HAR INGEN grunn til å tvile på kommisjonsleder Gaute Gregussons integritet. Han ga et sympatisk og troverdig inntrykk under høringen av Nilsen i forrige uke. Men folk som har mistet sine kjære, eller som har opplevd myndigheters tildekking og fortielse i andre sammenhenger under den kalde krigen, de har i utgangspunktet liten tillit til myndighetenes oppriktige vilje til å snu hver stein. De burde vært representert i en slik kommisjon, både med sine følelser og sitt intellekt. For om sannheten er aldri så sann, er den lite verd om den ikke blir trodd. Det er jo selve formålet med den siste kommisjonen. Eller er det ikke?