40 tusen milliarder

Noen vil si at dette er en lek med tall. Men det var ikke jeg som begynte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØR, i riktig gamle dager, svingte oljeprisen mellom 10 og 30 dollar fatet. Den svingte såpass mye, at forstandige økonomer i Finansdepartementet passet på ikke å ta for hardt i når de laget sine prognoser, som ble trykket i budsjettforslag og langtidsprogrammer. I Bondevik-regjeringens perspektivmelding fra 2004 anslo man oljeprisen til 25 dollar fatet. I det siste har oljeprisen vært tre ganger så høy, og økonomer snakker oftere om mulighetene for en pris på 100 dollar enn om en pris på 50 dollar. Også Finansdepartementet har forlatt sine mest pessimistiske anslag. I revidert nasjonalbudsjett for 2006 legger regjeringen til grunn en oljepris på 420 kroner som tilsvarer ca. 65 dollar fatet. Der blir oljeformuen anslått til like under 3000 milliarder kroner allerede i 2010, omtrent dobbelt så stor som den er nå. Hva den vil være i 2050 med en oljepris som dagens har jeg ikke sett noen beregninger på. I en fotnote i en artikkel av økonomene Erling Holmøy og Kim Massey Heide i Statistisk sentralbyrå er den løpende verdien av oljefondet beregnet til 9990 milliarder kroner i 2050 ved en realpris på 25 dollar fatet. Dersom realprisen er 50 dollar er summen 25 804 milliarder kroner. Andre regnekyndige har overfor meg anslått at den med konstant oljepris på 75 dollar fatet vil være ca. 42 000 milliarder kroner i 2050, vel å merke i 2050-valør. Hvis vi regner det om til dagens pengeverdi vil fondet bli på mellom 9 000 og 14 000 milliarder 2006-kroner. Uansett er det mye penger. Og hva kan vi få for det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

RENT TEORETISK kunne vi kanskje fått beholde folketrygden slik den er. Vi har hele tida blitt forklart at oljeformuen bare vil være en brøkdel av statens pensjonsforpliktelser i 2050. Men 14 000 milliarder 2006-kroner er langt mer enn de 3000 milliarder 2004-kroner Pensjonskommisjonen så for seg. Det er også langt mer enn regjeringen har villet se for seg. Mens oljefondet i dag er omtrent like stort som bruttonasjonalproduktet, vil det i 2050 kunne være 4 ganger BNP. Og da er det ikke først og fremst pengene det står på.

DETTE ER SELVSAGT en lek med tall, basert på gitte, men hypotetiske forutsetninger. Avsløringene av terrorplaner i London førte for eksempel til et fall på flere dollar fatet i oljeprisen. Utviklingen av andre energiformer, og biler som går på annet drivstoff, kan påvirke oljeprisen. Fredeligere tilstander i Midtøsten likeså. Men det er ikke jeg som begynte med å regne ut virkeligheten om 50 år og ha utregningene som premiss for utforming av politikk nå. Det var heller ikke Holmøy og Heide i SSB. Og heller ikke LOs sjeføkonom Stein Reegård, som stilte store spørsmål ved beregningene i daværende finansminister Per-Kristian Foss\' perspektivmelding. Det er Finansdepartementet og de sittende regjeringer siden Stoltenberg I som har sett nødvendigheten av å skue inn i framtida, for å se hva som er nødvendig å gjøre nå. Pensjonsreformen er et produkt av regnestykker og prognoser, hvor man har operert med flere ukjente. Alderssammensetningen i befolkningen i 2050 er det lettere å ha sikre spådommer om enn utviklingen i oljeprisen. Vi blir flere pensjonister og færre yrkesaktive. Men at oljefondet, som nå heter Statens pensjonsfond Utland, langt fra vil kunne dekke økte pensjonsutgifter er i hvert fall ikke sikker viten. Reegård sier til meg, når jeg forelegger ham beregningene, at det er like sannsynlig at oljefondet i 2050 er på 30 000 milliarder 2006-kroner som 3 000, som altså var Pensjonskommisjonens anslag.

DERFOR BØR regjeringen legge vekt på andre argumenter når den i høst legger fram nye forslag for Stortinget om den konkrete utformingen av pensjonsreformen. Uansett størrelsen på oljefondet vil det være behov for arbeidskraft. Med altfor stor knapphet vil hele økonomien gå i stå. Men det er også klart at et nærmest ufattelig stort oljefond vil skape uløselige problemer for et demokrati, hvor det alltid vil være populister som vil utnytte vår uforstand. Også handlingsregelen, som får internasjonalt skryt, og som statsminister Jens Stoltenberg beskriver som «ubeskrivelig vakker», kan bli uhåndterlig når 4 prosent avkastning skal beregnes av et fond på 14 000 milliarder kroner. Det blir nesten et helt statsbudsjett. Og hvem vil betale skatt da?