47 måneder

Den første måneden gikk som en lek. Alle moret seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Krise? Hvilken krise? spurte en flegmatisk Jens Stoltenberg i intervju med Dagbladet igår. Han ligner allerede mer på sin forgjenger enn på den forrige statsminister Stoltenberg. Horisonten er lengre, han har rikelig med tid og trenger ikke kjøre i turbofart hele veien. Når støvet har lagt seg etter den første månedens stormkast, har han 47 måneder på seg til å feie det unna og få ting på plass. Men Stoltenberg vil heller ikke feie uenigheten under teppet. Det er en koalisjonsregjering av tre partier med ulike partikulturer og ulikt syn i flere viktige spørsmål. Å legge lokk på debatten, vil skape et trykk som kan føre til en ukontrollert utblåsing. Men det er en tøff balansegang. Det er grenser for hvor mange omkamper de kan ta, eller hvor uttalt opposisjonen i egne rekker kan være før det blir tragikomisk for velgerne og slitsomt for regjeringen. Når regjeringspartiene den første måneden har vært en mer høylytt og kraftfull opposisjon enn opposisjonen, har det unektelig et komikkens skjær over seg. På forhånd skrøt Stoltenberg av at en flertallsregjering ville få en slutt på de senere års spill og spetakkel, men støynivået er ikke blitt merkbart lavere. Det har tvertimot steget til et crescendo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stoltenberg trøster seg med at det har vært mye skrik og lite ull. Enkelte statsråder har vært litt hissige på grøten. Kunnskapsministerens utspill om barnehagers fortreffelighet er ett eksempel på en politisk padde uten betydning. Hadde den kommet senere i perioden, ville ingen brydd seg. Selv Siv Jensen vet at Øystein Djupedal ikke mener at staten som regel er bedre skikket til å oppdra barn enn foreldre. Men Djupedal er en politiker som i opposisjon har kunnet spissformulere seg uten å bli tatt på ordet av andre enn Trygve Hegnar. Nå er han blitt statsråd og må venne seg til at folk hører etter når han snakker.Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen visste nok derimot hva han sa da han ba sosialklienter komme seg opp om morgenen. Hanssen ville tøffe seg og vise at de rødgrønne ikke vil sy puter under armene på folk, som Carl I. Hagen ville sagt det. Men hvis Super-Hanssen tror sosialklienters døgnrytme er problemet, skal det bli interessant å se ham gå løs på integrering. Innvandrere må få seg jobb og ikke sitte hjemme og slenge, kan være en morsom oppfordring fra den kanten.Arbeidsuhell, ble det kalt da Helen Bjørnøy først misset deadline for å få omgjort vedtaket om utbygging av vassdraget i Rosendal og så en mulighet til å kjøpe Hardangerviddas «indrefilet». Bjørnøy er den ansvarlige statsråden, men her er det et mer erfarent støtteapparat som må ta på seg skylda. Når en ikke-politiker kommer inn fra gata, bør proffene stå klar til å guide henne på plass. Istedet ble hun sendt på hodet inn i et minefelt. Det måtte eksplodere.

Men ikke alt kan avskrives på tabbekvoten. Det er etterhvert opplest og vedtatt at regjeringen «lever godt med» SV-fløyens protester mot å sende jagerfly til Afghanistan. Demonstrasjonen på plenen utenfor Stortinget ble dels ufarliggjort, dels latterliggjort. Men her ligger kimen til et større problem. Kanskje ikke for regjeringen i første omgang, men for partileder Kristin Halvorsen. Mens SV\'ere ser ut til å ha større tålmodighet når det gjelder budsjettets sosiale profil, er mange kompromissløse når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikk. Partiet har i alle år vært en enslig opposisjon til den rådende utenrikspolitikken. Det er ikke en oppgave som vil ofres på lojalitetens alter.Like alvorlig er kritikken av skatteprofilen, både fra SV og Sp og fra LO. De varsler allerede omkamp i neste års budsjett. Det blir en formidabel pedagogisk oppgave å forklare Finansdepartementets skitne hemmelighet; et høyt skattetrykk holdes oppe av de mange, ikke de få. Et rettferdig skattesystem finnes ikke, men en likere beskatning av kapital og arbeid er en begynnelse.

Jens Stoltenbergs trøst er at kjernen i laget hans fungerer. Med stjerna Støre, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga i tet, skal han ta fatt på det lange løpet. Han kan le av startvanskene. For han vet det kommer tøffere tak.