Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

65. bombedag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Beograd 27. mai. Det internasjonale Røde Kors er tilbake i Kosovo. Men Jamie Shea sier at NATO ikke vet hva som skjer med hjelpen som kommer til Kosovo og at NATO ikke kan garantere sikkerhet for humanitære konvoier. Og så sier han at Rand Corporation har fastslått at utbrent uran ikke er helsefarlig.

Problemet er ikke at Shea oppfører seg som en president i Dusteforbundet, men at han tror at resten av verden er kollektivt innmeldt.

Det hele kan dog betraktes som utviklingshjelp: Vi er et land fattig på naturressurser, men nå har vi uran. Riktignok utbrent, men bedre enn ingenting.

Dagen begynte ellers grytidlig, fordi det fantes strøm, og jeg skulle utnytte tida til å skrive mest mulig. Og så oppdaget jeg at jeg, lik de fleste jeg kjenner, åpner e-post med like stor spenning som når ungene åpner julegaver.

Egentlig begynte dagen med et intervju. Og det klassiske spørsmål: Er du fremdeles mot regimet? Jo, takk som spør, det er jeg, men hva har det med bombingen å gjøre? NATO bomber ikke regimet, NATO bomber landet.

Det er gått mote i å utspørre opposisjonen i Jugoslavia om den er opposisjon, og så sette karakterer (tilfredsstillende, godt, utmerket, ikke bestått og så videre). Alt etter om man støtter (bestått) eller ikke støtter NATO (ikke bestått) og om man synes synd bare på albanere (meget godt) eller om man også snakker om andre ofre (falsk og kvasi). Hvis man så synes at serbere er avskyelige nasjonalister mens andre nasjoner er edle nasjonalister, får man utmerket og blir invitert på en rundbordsdiskusjon.

Vi er mellom barken og veden. Men det er der man hører til. Er man på den riktige sida, kan man snakke i fjernsyn og bli intervjuet og få ære og berømmelse og skrive svar på egne brev i damebladene.

NATO bomber som vanlig. Schröder sier at man må fortsette bombinga for å vise at man er mer utholdende enn Serbia. Altså trassleken som i barnehagen. Og Clark sier at de må intensivere bombinga. Bare de finner plass på himmelen for alle disse flyene. Og general Short sier at bombinga må fortsette i to måneder til for å knekke forsvaret i Kosovo og kunne drive bakkekrig etterpå. Sannsynligvis for at albanske flyktninger skal kunne vende hjem før vinteren og at serbiske og andre flyktninger skal kunne rekke å flykte før den samme vinteren.

Og EUTELSAT har kuttet Jugoslavia fra veføringene. Alt for å fremme ytringsfriheten.

Og politikere snakker et eller annet sted. Mens skadene allerede beløper seg til ett hundre milliarder dollar.

Kona sitter og venter på flyalarmen, som er forsinket. Datteren ber om å få bli en natt hjemme om de så bomber oss direkte.

Sønnen venter på at jeg beslutter noe. Og jeg føler meg dum som vanlig.

Så jeg forteller en vits: En flyger fra et nedskutt NATO-fly forsøker å få opp fallskjermen. Mens han faller, ser han en mann fare forbi oppover og spør: «Vet du hvordan man får denne her opp?» «Aner ikke,» svarer den andre, «jeg jobber i kjemisk industri.»