Jeg ser at kabinettssekretær Magne Hagen ikke er begeistret for mine tanker om en eventuell modernisering av kongehuset. Han stiller spørsmålet om med hvilken autoritet jeg uttaler meg om disse spørsmålene -  det er jo tross alt fem år siden jeg sluttet i min stilling i kabinettssekretariatet.


FORSVARER DET BESTÅENDE: Kabinettsekretær Magne Hagen avviste kritikken med å kalle forslaget for kongemobbing.

Jeg har ikke gjort krav på noen form for autoritet på området, men registrerer at mine synspunkter om monarkiet som institusjon har vært etterspurt av presse og kringkasting med jevne mellomrom.

Med bakgrunn som journalist og informasjonsrådgiver har jeg dessuten en hang til å interessere meg for opinionsspørsmål. Jeg antar dette skyldes at jeg har brukt store deler av de nevnte fem årene på research til en bok om kongehuset. Jeg har aldri satt særlig pris på betegnelsen «eksrådgiver» eller «tidligere soussjef» (når slutter man å være det?), men ser godt det journalistiske poenget i å hekte en slik tittel på meg.

Man slutter ikke å interessere seg for fotball selv om man går av som hjelpetrener for landslaget.

Ingen interne forhold

I alle mine kommentarer om kongehuset har jeg lagt vekt på å uttale meg om monarkiet som fenomen, myte og institusjon. Jeg har aldri falt for fristelsen til å bruke opplysninger eller historier om interne forhold på slottet som kunne forvrenges eller tolkes ufordelaktig for kongefamilien.

Som Dagbladet på lederplass har vært inne på, vil det alltid være dilemmaer forbundet med å ha meninger om monarkiet pga. den tette koplingen mellom personer og institusjon. Kritikk av Slottets virksomhet blir som oftest oppfattet som kritikk av kongefamilien. Det er trolig en av grunnene til at dette tungt symbolbærende elementet i vårt samfunn så godt som glimrer med sitt fravær i vår samfunnsvitenskapelige forskningslitteratur.

Enhver som aspirerer til en plass på den kongelige gjesteliste, eller en St. Olav, bør holde seg langt unna temaet.

Trenger impulser

På den annen side trenger enhver institusjon impulser for å overleve.

Et liv i vakuumtilværelse er ikke godt for noen. Historien er full av institusjoner som har mistet kontakt med sitt ytre miljø -  institusjoner som er blitt seg selv nok -  og som gradvis forvitrer. Jeg verdsetter monarkiet høyt, men ikke et hvilket som helst monarki. Norge, som mer enn de fleste nasjoner har hegnet om sitt kongehus, har krav på et monarki som aldri slutter å utvikle seg. Det er derfor godt nytt for kongehuset at Dagbladet setter institusjonen under lupen.

Seks områder
Jeg har pekt på seks områder jeg mener Slottet bør forholde seg til med annet enn skuldertrekk og forsøk på stigmatisering:

1. Konstitusjonell respekt. Det er et grovt konstitusjonelt overtramp av et medlem av hoffet å kritisere en statsetat i landets største avis. Slik en hoffmarskalk gjorde i sommer da han over to sider i landets største avis kritiserte Statsbygg.

2. Kongelig habilitet. Personlige og private gaver i millionklassen er ikke verdig en kongefamilie så lenge dette kan sette kongens troverdighet i fare.

3. Offentlighet og åpenhet. Det er ingen grunn til at de utadrettede sidene ved Slottets virke skal holdes skjult for folk flest. Dette gjelder blant annet bagateller som en oversikt over kongefamiliens offentlige engasjementer.

4. Beskatning av kongefamiliens formue. Etter modell fra det britiske kongehuset.

5. Stabsrekruttering. Kongefamiliens rådgivere sitter for lenge og har for ensidig rekrutteringsbakgrunn. Som en følge av dette lider kongefamilien av for dårlig utviklede antenner ut mot samfunnet.

6. Abdikasjon som moderniseringskur. Jeg har ingen bastante meninger om når kongen bør gå over i pensjonistenes rekker. Det avhenger etter mitt skjønn like mye av tronfølgerens skikkethet til å overta, som monarkens alderdom. Jeg har fremhevet at vi ikke har noen garanti for regentens mentale styrke og utholdenhet når alderdommen setter inn for fullt. Jeg tenker selvsagt ikke på funksjonen som veiåpner, snorklipper og bordtaler. Jeg sikter til kongens konstitusjonelle funksjon i statsråd, som Norges fremste representant ved kontakt med utlandet, eller mer alvorlig: som samlingsfigur under kriser.

Ikke kongemobbing

Det ligger selvsagt ingen skjult fornærmelse, sågar «kongemobbing» -  i å fremme et slikt forslag. En monark burde unnes en rekke år uten anstrengende offentlige oppdrag mot slutten av sitt liv. Jeg er sikker på at kong Harald, selv som pensjonist, ville kle rollen som nasjonens farsfigur på en utmerket måte.

Spørsmålet om abdikasjon er dessuten ikke noe nytt i europeisk historie.

 I 1948 gikk dronning Wilhelmina av Nederland av. Hun var da 68 år gammel.

 I 1980 gikk dronning Juliana av i en alder av 71.

 I 1964 gikk Charlotte, storhertuginne av Luxembourg, av, også hun 68.

Kanskje vi skal få debatten over på det saklighetsplan den hører hjemme?