68-generasjonens sosialpornografi

I «Ormens år» utnytter Knut Faldbakken kriminalsjangeren til sivilasjonskritiske formål, men vår anmelder blir ikke overbevist. Likevel finner han boka leseverdig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er noen av de brikkene Knut Faldbakken stiller opp på de første sidene i «Ormens år»:

Kommunearbeidere i ferd med å felle lønnetrærne i Hamars strandgatepark. Liket av en ung narkotikamisbruker som blir funnet henslengt i parken. En henvisning til en historie i «Hamarkrøniken» om en sjøorm som dør av en pil i øyet fra en av Hamar-bispens drenger. Noen linjer fra Rolf Jacobsens «Landskap med gravemaskiner». En filosofisk anlagt «tomsing» som misliker utviklingen, kjenner småbyens liv til bunns og noterer ned alt han ser og hører. Etter hvert blir vi presentert for hovedaktørene. Som i Roy Jacobsens «Det nye vannet» fra 1987 (en roman som det er naturlig å sammenlikne Faldbakkens roman med), er «tomsingen» en nøkkelfigur. Rundt ham grupperes en rekke personer som gikk i gymnasiet sammen for 25 år siden: Olav, jentefuten og danseløven, nå ansatt ved teknisk avdeling i kommunen (med alkoholproblemer), hun, kontordame, en gang alle gutters drøm, nå en desperat og selvopptatt fraskilt kvinne med frynset rykte (og alkoholproblemer). Etter noen tid slutter så den femte seg til: kriminaldetektiv P.B. Backer fra Oslo som blir sendt til sin fødeby for å etterforske to antatte drapstilfeller.

Thrilleren

Som «Det nye vannet» låner nemlig «Ormens år» trekk fra den psykologisk thrilleren. Det første liket antas å være Erik og Ellens sønn. I begravelsen blir det sådd tvil om dette. Både Erik og Bo begynner å leke privatdetektiver. Jakten fører dem til narkotikamiljøet, som de høster temmelig forskjellige erfaringer med. Og handlingen ruller sin gang - mot oppklaring og avklaring, og med trådene på behørig vis trukket tilbake til skjellsettende opplevelser i barndom og ungdom.

Men hvor i dette bildet hører så Rolf Jacobsens gravemaskiner og «Hamarkrønikens» sjøorm hjemme?

Jo, Faldbakken har satt seg større mål enn å snekre sammen en brukbar kriminalroman. Som i «Det nye vannet» utnytter «Ormens år» kriminalsjangeren til sivilisasjonskritiske formål, og både Faldbakken og Jacobsen postulerer en sammenheng mellom inngrepene overfor naturen og «stedenes forfall». Våre indre landskaper ødelegges i samme takt som de ytre, heter det i romanen. Det er her poetens gravemaskiner og mytenes sjøorm kommer inn. De første slår an den kritiske tonen, den andre fungerer som et gjennomgående bilde (for Bo, og på romanens symbolplan) for de nedbrytende krefter i samfunnet.

Rotløshet

Framfor alt er det den moderne rot- og rastløshet Faldbakken vil til livs. Hovedsymptomet og kjerneproblemet synes å være den oppløste kjernefamilien, foreldrene som i sin selvmedlidende egosentrisitet svikter sine barn, ansvarsunnlatelsen. Men Faldbakken får ikke denne problematikken overbevisende knyttet sammen med den økologiske. Sjøormens gift er den gift som foreldre overfører til sine barn som igjen overfører den til neste generasjon. Denne sammenhengen leverer Faldbakken enda en gang overbevisende demonstrasjonsmateriale til.

Det kan godt være at det finnes en sammenheng mellom naturens ubalanse og vår mentale ubalanse, men jeg lar meg i hvert fall ikke overbevise om det ved å lese «Ormens år». Dette er en alvorlig svakhet ved en roman som ser ut til å være styrt av en slik intensjon.

Profesjonell

Men romanen er da leseverdig likevel. Man kan ikke ta fra Faldbakken at han er en profesjonell forfatter som kan spille på de strenger som er hans. Han vet en hel del om hva som rører seg i og på brystet, over snippen og under beltestedet, hos disse (halv)intellektuelle bokklubbmedlemmene og mellomslagsmenneskene som han skriver sine bøker om og for. Han kjenner også til hvordan disse bevegelsene oppsto i barndom og ungdom. Han kan legge en dames sminke før hun går til fest. Han kan følge en middelaldrende manns hånd mot ølglasset eller mot en ungpikes bryst. Han kan dekke et bord for to med intim belysning. Han er 68-generasjonens sosialpornograf framfor noen. Det er det som er hovedgrunnen til at Faldbakkens lesere har delt seg i to grupper; de som liker hans bøker, og de som ikke kan fordra dem.

Men »Ormens år» vil neppe skape særlige bølger. Det finnes ingen provokasjonskraft i den, for det finnes ingen ingen tabuer å bryte lenger. Både Faldbakken og hans lesere vet det hele, men sammen med ham danner de et gjenkjennelsens fellesskap som gjør at de kan føle seg vel i hans selskap - med sine depresjoner og sin lengsel etter varme og trygghet. Iøynefallende svakheter til tross er «Ormens år» nemlig en ganske underholdende roman, med en fiks intrige og fine skildringer fra forfatterens hjemby, det hele pakket inn i estetisk sølvpapir, formidlet gjennom det elegante og friksjonsfrie språket som alltid har vært Faldbakkens varemerke.

Faller på plass

I romanen setter «tomsingen» oss på sporet av forfatteren selv når han snakker om den tilfredsstillelse han føler «når syner og mening faller på plass i lange, deilige språksekvenser inne i hodet mitt». Slik faller de på plass når Faldbakken beskriver Ellen: «(hun er) preget av de bløtere, tyngre, mer sammenflytende linjer som signaliserer at kvinnens middelalder nærmer seg, i hvert fall var (hennes kropp) slett ingen perfeksjonistisk collage av individuelt skulpturerte muskelgrupper».

Lange, deilige sammenflytende linjer - . Som forfatter er Faldbakken en øm elsker som stryker sine oppdiktede kvinner, språket og oss lesere med håret. Men denne gangen makter han likevel ikke å glatte ut de åpenbare svakheter som romanen lider under.