FORNÆRMEDE: Noen av de som ble rammet av terroren 22. juli valgte å møte opp på Oslo tinghus denne uka. Andre valgte å holde seg unna. Begge reaksjoner er forståelige og dypt menneskelige, skriver Marie Simonsen. Foto: Fredrik Varfjell / Scanpix
FORNÆRMEDE: Noen av de som ble rammet av terroren 22. juli valgte å møte opp på Oslo tinghus denne uka. Andre valgte å holde seg unna. Begge reaksjoner er forståelige og dypt menneskelige, skriver Marie Simonsen. Foto: Fredrik Varfjell / ScanpixVis mer

900 fornærmede etter 22. juli kan ikke tale med en stemme

Skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka fikk noen av ungdommene fra Utøya se ham igjen. Flere av dem sa det tross alt var godt å se massemorderen i lenker og omgitt av politi. Han var ikke lenger en trussel. Noen beskrev ham som ynkelig i kontrast til den nådeløse drapsmaskinen de opplevde 22. juli.

Andre valgte ikke å oppsøke Oslo tinghus. De slo av tv og radio, gikk ikke inn på nettet, leste ikke aviser. De orket ikke høre navnet eller se bilder av ham.

Begge reaksjoner er forståelige og dypt menneskelige.

I Dagsnytt 18 samme ettermiddag innrømmet bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen at hun representerte en sammensatt gruppe. Jeg skriver innrømmet, fordi det fram til denne uka har vært skapt inntrykk av at de mange ofrene og pårørende er en ensartet gruppe med de samme ønsker og behov, og dessuten et sammenfallende syn på både terrorangrepet og håndteringen av det.

Slik er det ikke. De er alle berørt av det verste angrepet på norsk jord siden krigen, men har ulike opplevelser og vurderinger. De takler sorgen og traumet forskjellig. Noen klarer seg relativt bra, andre sliter tungt.

Forskjellene kom også fram da Knut Storberget gikk av. Noen mente det var nødvendig og at ansvaret lå på ham; de krevde en unnskyldning. Andre rykket ut i hans forsvar og mente han hadde blitt gjort til syndebukk for en systemsvikt.

Den ene stemmen er like gyldig som den andre, men enkelte har vært mer framtredende. Det gjelder ikke minst koordinatoren for de 173 bistandsadvokatene, Mette Yvonne Larsen, som har vært en synlig og tydelig kritiker av beredskap, politisk ledelse og media. Det er hennes jobb, men fordi hun representerer ofre og pårørende har det til nå vært vanskelig å gå inn i en diskusjon, eller ta til motmæle.

Bistandsadvokaten er et talerør for ofrene, men er det sikkert at de alle kjenner igjen sin egen stemme?

Cathrine Grøndahl stiller spørsmålet i siste nummer av Samtiden. Hun er selv en av bistandsadvokatene, men like fullt svært kritisk til rollen. Hun peker på at advokater er opptatt av konflikt og har som oppgave å plassere ansvar.

Oppgaven i denne saken er å få fram at politi og politisk ledelse har sviktet, og at skadene er store. Psykiske reaksjoner er også et moment i utmålingen av oppreisning. Jo verre skadene er, desto mer penger.

Men er det i ofrenes interesse at bistandsadvokatene har en høy medieprofil og leter etter syndebukker? Spør Grøndahl. Hun er bekymret for at advokatene dermed bidrar til å holde klientene i offerrollen og hindrer dem i å gå videre.

Det handler også om forventningene til en straffesak. Rettssakens mål er å fastslå skyld og utmåle straff. Det er et oppgjør mellom tiltalte og samfunnet. Ofrene vil bli hørt, og de vil få en forklaring på det som skjedde, men om den vil være tilfredsstillende er mer tvilsomt. Den siktedes virkelighetsforståelse er så fjern fra ofrenes at det er vanskelig å se hvordan de to kan kommunisere, langt mindre forsones.

Hva som skal til for å gå videre i livet etter en så traumatisk opplevelse, hviler uansett ikke på straffesaken alene, men for bistandsadvokatene er oppreisning målet. Grøndahl viser til hvordan det er endt i absurde erstatningskrav i USA, men bortsett fra summene ser hun likheter i den norske bistandsadvokatens begrensete rolle.

Det gjentas stadig at bare en person er ansvarlig for det som skjedde 22. juli, men i månedene som har gått har vi slitt med å akseptere en så enkel sannhet. Sinnet mot en person som verken viser anger eller forståelse for den smerten han har påført så mange, virker nesten bortkastet. Da kanaliseres vreden og frustrasjonen andre steder.

I dette såre landskapet skal vi manøvrere som det store vi med lite rom for sidespor, eller aksept for ulike roller. Nettopp rollefordelingen er grunnleggende for det vi snakker om når vi ønsker mer demokrati og mer åpenhet, men det betyr å akseptere at også denne saken har ulike interesser og ståsted.

Politiet regner nå med at det er 900 fornærmede etter 22. juli, 400 i regjeringskvartalet og 500 på Utøya. Antallet forteller igjen om det sjokkerende omfanget av en manns verk, men tallet er bare en liten andel av dem som er berørt. Det er nærmere fem millioner.