Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Å bli en svane

SV som regjeringsparti vil være en historisk begivenhet. Men har partiet noe mer å by på enn rausere dosering av Ap\'s saker?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER INTERESSANT å følge SV om dagen - om man i det hele tatt får øye på partiet. Regjeringsprosjektet har hatt en mektig effekt på partiets ansvarlighet. Hjørner slipes i alle skarpe kanter, det syes fløyelsputer under armene på Jens Stoltenberg, og selv diskanten i Kristin Halvorsens stemme lyder mykere. Det gjøres klart for en slags politisk gjentakelse av «Brudeferden i Hardanger»: Sola skinner, fjorden er glinsende, bruden har krone og det skytes salutt.

BLIR DET regjeringsskifte, vil Kristin Halvorsen og SV utvilsomt ha skrevet politisk historie. Venstresida har bare hatt en kort gjesteopptreden i regjeringskontorene. Det var i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945 der Norges Kommunistiske Parti fikk to plasser. Kirsten Hansteen, enke etter den henrettede motstandshelten Viggo Hansteen, var konsultativ statsråd for fange- og flyktningspørsmål. Johan Strand Johansen var samferdselsminister. Han ble seinere beryktet for sin rolle i partioppgjøret i NKP, en batalje som tidvis foregikk med våpen i hånd.

DETTE HJERTEROM for Moskva-kommunistene var kortvarig og taktisk betont. Derfor fikk det liten eller ingen betydning. Tvert imot ble alle bommer senket da Norge gikk med i NATO i 1949. Venstresida gikk inn i ei istid hvor de aktivt og vedvarende ble holdt utenfor alle posisjoner som kunne gi innflytelse. Partiene på venstresida ble ikke bare overvåket av statlige organer, men også avlyttet av Arbeiderpartiets egen etterretningstjeneste - slik det er dokumentert i Lund-kommisjonens rapport. Sosialistisk Folkeparti og seinere SV kunne nok rope høyt, men de var satt på gangen.

DENNE BAKGRUNNEN kan være grei å ha med når prosessen i SV skal bedømmes. Den politiske hukommelsen er ofte kort, men effekten av politiske motsetninger avleirer seg i partienes kultur og kan derfor være lang. Dette er en hovedgrunn til at det har tatt så lang tid for SV å berede grunnen til deltakelse i en regjering. Tretti år med Arbeiderpartiet som både taktisk og reell hovedfiende setter sine spor. Av ytre begivenheter er det jernteppets avvikling, NATOs svekkede betydning og den nye og brede antiamerikanske holdningen etter Irak-krigene som har banet veien for SV. Det er ikke lenger noen rasjonell grunn - selv for Haakon Lie - til å anta at medlemmer av SV vil overgi Norge til fienden. Visst var det irrasjonelt tidligere også, men nå er det på sin måte bevist.

PARALLELT HAR det foregått en sosialdemokratisering av SV. Sakte, men sikkert har den pragmatiske delen av partiet sikret seg hegemoni og styringsrom. Partiets handlingsprogram er preget av reformforslag som er gjennomførbare, og agitasjonen har lånt metoder fra moderne markedsføring. SVs prinsipprogram er riktignok fra 1995 og fremdeles stappfullt av øko-marxistisk retorikk og fyndord, men de fleste i bevegelsen betrakter det som et historisk kildeskrift. Når det fremdeles har formell status, har det påtrengende taktiske årsaker: Er det noe SV ikke trenger, så er det opprivende ideologisk strid som tar vekk all energi og oppmerksomhet fra makt- og regjeringsprosjektet. SV må ha blikket stivt rettet mot taburettene.

DETTE MÅ VÆRE bakteppet for den som skal vurdere SVs nyvalgte utydelighet. Ett eller flere år i regjeringsposisjon vil endre SVs muligheter i norsk politikk på en fundamental måte. Partiet vil komme i spill, ikke bare stå på tribunen og heie på et lag som ikke er på banen. Da må det være slutt på det partivittigheten en gang døpte Sosialistisk Folkepapir, dvs. den uendelige produksjonen av tanker og meninger som ikke har noen mulighet i velgermarkedet. Kristin Halvorsen må altså være forsiktig når hun skal omskape den stygge andungen til en svane.

SAMTIDIG SVEKKER hun det som har gjort SV til et attraktivt alternativ for mange velgere: klare, radikale standpunkter. Hun blir mer lik andre politikere, dvs. de som helt bevisst er utydelige og forsiktige fordi koalisjoner og kompromisser krever smidighet. Dette er nypløyd mark for SV og problemet forsterkes ved at Halvorsen er dårlig til å ta vanskelige eller upopulære beslutninger. Men bordet fanger og krever en ny type samtale med velgerne. Trolig er det bare en vei ut av dette dilemmaet: Kristin Halvorsen må si det som det er.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media