Å bygge fred

Hvorfor brenner det i Kosovo? Kanskje fordi sist det var våpenamnesti i provinsen, så ble 900 av rundt regnet 150000 private våpen innlevert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OMTRENT PÅ ETTÅRSDAGEN

for invasjonen av Irak fikk verden en betimelig påminnelse om hvor vanskelig det er å bygge freden etter krigen. Mens selvmordsbombere blåser seg og andre i lufta i Irak, og lokale krigsherrer igjen tar seg til rette i Afghanistan, kunne Kosovo være stedet der verdenssamfunnet kunne vise til resultater. For Kosovo har stort sett sluppet de store overskriftene etter at terroren rammet USA, og dermed verden.

MEN SÅ VAR SERBERE

og albanere igjen i strupen på hverandre, som om et magisk trylleformular hadde utløst en voldsom energi. 28 mennesker er døde, kirker og moskeer er satt i brann, og mye var plutselig ved det gamle. Var det en albaner som såret en serber i en skyteepisode forrige mandag som tente hatet? Var det tre døde albanske gutter som ble jaget i elva av voksne serbiske menn med hund, og druknet, som tente hatet? Eller var det det grunnleggende problem at fred er vanskelig - kanskje umulig - å bygge i samfunn revet opp av intern strid. Det dramatiske spørsmålet vi står overfor, er om det er mulig å bygge fred og stabilitet i et land der makta bare forsvant etter en effektiv, men høyteknologisk krig startet av verdenssamfunnets eliter?

KRIGEN KOM TIL KOSOVO

fordi den vel dokumenterte ondskapen til den serbiske lederen Slobodan Milosevic ble for mye å stå og se på for ledere som Bill Clinton, Tony Blair, og EUs og FNs ledere. Det var «den gode krig», en krig store deler av verden kunne samle seg om, en krig med et humanistisk oppdrag, for en bedre verden. Krigen kom til Afghanistan for å knuse terrornettverket al-Qaida som hadde fått operere fritt under det ytterliggående Taliban-regimet. Dette var den vanskelige krigen, fordi verden sto overfor en usynlig fiende, internasjonal terrorisme. Men i Kosovo var fienden synlig, og skulle tas. Så kom krigen til Irak, først for å finne og ødelegge masseødeleggelsesvåpen, så for å fjerne Saddam Hussein. Dette var den umulige krigen, ikke bare fordi krigen splittet verden dypt. Krigen var også umulig fordi konsekvensene var enda mer uoversiktlige enn i krigene i Kosovo og Afghanistan.

MYE ER FORSKJELLIG

i de tre krigene, Kosovo, Afghanistan og Irak. Men de har en ting til felles. Alle steder var det en overlegen krigsmakt som sopte de gamle maktstrukturene på historiens søppelhaug, der de med rette hører hjemme. Både Kosovo, Afghanistan og Irak lå med brukket rygg, og var uten en elite som krigens seierherrer kunne overlate makta til. Nye institusjoner og politisk legitimitet må bygges av okkupantene. For der intet er har selv keiseren tapt sin rett.

DET ER DERFOR EN

brutal påminnelse om verdens elendighet at også Kosovo plutselig eksploderer i et ukontrollert hat. Kosovo er uten sammenlikning den letteste av de tre krigene. Det store problemet i Kosovo er at det ikke lar seg gjøre å bygge de institusjonene for sameksistens mellom etniske serbere og albanere som FN forutsetter. Albanerne er sterke nok til å ville ha alt. Serberne, som nå utgjør mindre enn fem prosent av befolkningen, er så svake at de ikke har noen ting å gi. Helst vil serberne knytte den nordlige delen av Kosovo fra Mitrovica og nordover til Serbia, ved å få utstrakt selvstyre. Mens albanerne vil rense Kosovo for serbere, og la dem sitte igjen med en så liten del av kaka som mulig. Det albanske raseriet over mordet på de tre barna som ble jaget i elva Ibar, viser hva som er den albanske refleksen når den rettferdige harme tar overhånd. «Heraus, heraus,» eller som det heter etter Slobodan Milosevic - etnisk rensing. Ifølge talsmenn fra KFOR og FN var voldskampanjen fra albanere i forrige uke styrt og virket planlagt.

DET ER MED DETTE

som bakteppe vi skal tenke på at Kosovo er det opplagt enkleste tilfellet der noen har tatt på seg oppgaven å bygge et bedre samfunn for andre. For det var vel det krigene handlet om?