Å drukne i krig

Når man drukner i e-poster fra presidenten, da skjønner selv en korrespondent at det er krig, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Moderne kriger vinnes ikke bare på slagmarken, de vinnes også i den diplomatiske krigen etter krigen. Og nettopp den krigen er Russland i ferd med å tape. Allerede i krigens første timer var det grunn til å frykte at Russland ville gå for langt i sin avstraffelse av Georgia. Mikhail Saakasjvili er gneldrebikkja som har irritert Moskva grenseløst helt siden han kom til makta under den rosa revolusjonen i 2003. Etter det katastrofale angrepet på Sør-Ossetia 8. august, skulle han tas. Russiske soldater sto langt inne i Georgia, og vestlige ledere – også dem som lenge har vært skeptiske til Saakasjvili – strømmet til og forsvarte ham. Siden har det hodeløse felttoget som startet krigen praktisk talt ikke vært kritisert av vestlige ledere. Den godt dokumenterte russiske aggresjonen har stått i veien for en kjølig analyse av hva som faktisk skjedde.

SYND. FORDI russerne har flere poenger i denne konflikten som drukner i vestlige solidaritetserklæringer med Georgia og Ukraina. Et poeng er at Saakasjvili er en livsfarlig mann, som også er kontroversiell i sitt eget land. Først og fremst fordi han kjører over alt og alle som står imot ham, så på grunn av hans antirussiske korstog, som georgiere flest ikke forstår. Et annet er at Vesten har presset og ydmyket Russland ved ikke å ta landet på alvor etter den kalde krigens slutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET TREDJE POENG er at verden faktisk ikke er så enkel som for eksempel Storbritannias utenriksminister David Miliband skal ha det til, da han var i Kiev i forrige uke og belærte verden om ukrainsk historie og forlangte EUs støtte til president Viktor Jusjtsjenko. Men Miliband er neppe noen ekspert på ukrainsk historie. Krim-halvøya ble gitt bort til den ukrainske sovjetrepublikk ved en tilfeldighet i 1954. Men etter at tatarene ble deportert under 2. verdenskrig, har Krim befolkningsmessig og kulturelt vært russisk. Et klart flertall av folket på Krim er etniske russere, og de vil bli en del av Russland. Dessuten holder den russiske svartehavsflåten til på Krim. I en væpnet konflikt er det altså ikke Russland som må erobre det som ifølge folkeretten er ukrainsk territorium. Det er ukrainerne som må kaste ut russerne. Disse realitetene burde få varsellamper til å lyse. Dessuten, Ukraina er fullstendig delt i spørsmålet om tilknytning til Vesten. Bare 20 prosent støtter Nato-medlemskap, og president Viktor Jusjtsjenko får heller ikke støtte av sin oransje statsminister Julia Timosjenko, som ikke støtter presidentens krav om Nato-medlemskap nå. For tida krever kjølig analyse. Å mobilisere for Nato nå kan føre til at Ukraina revner helt av seg selv, uten å få nevneverdig hjelp av Russland.

ET FJERDE POENG er Kosovo. Man kan selvsagt diskutere likhetene mellom Kosovo og Sør-Ossetia og Abkhasia til man pådrar seg grått skjegg. Men også Sør-Ossetia og Abkhasia har hatt sin Slobodan Milosevic. Han het Zviad Gamsakhurdia, og hans tilhengere dro rundt i Sør-Ossetia og Abkhasia med slagordet «Georgia for georgiere», og begynte med etnisk rensing i områdene fra 1989. Til slutt ble den georgiske hæren kastet ut av Sør-Ossetia og Abkhasia i 1992, og mange etniske georgiere med dem. Verken Sør-Ossetia eller Abkhasia hadde sitt Srebrenica, men etnisk rensing er like stygt, enten det skjer på Balkan eller i Kaukasus. Og så – i februar i år – anerkjente Vesten Kosovos selvstendighet fra Serbia, mot sterke russiske protester. Vesten sier at Kosovo var et helt spesielt tilfelle. Russland sier at, nei, det er det ikke, og må – rent logisk – ha mer rett enn feil.

KONSEKVENSENE ser vi i dag. For Russland er det ingen likhet for loven når Vesten slipper unna med å anerkjenne Kosovo, mens Vesten reiser seg i dramatisk harme når Russland gjør det samme i Sør-Ossetia og Abkhasia. Dobbeltmoral, raser russerne, og har et poeng. For ennå er ikke verden blitt så skakk at dobbeltmoral er dobbelt så bra som vanlig moral. I tillegg har Russland oppmagasinert harme for et rakettskjold, der de er overkjørt. Og for krigen i Irak, der ikke bare Russland, men store deler av resten av verden også ble overkjørt.

Det er alvor nå. Moskva har – med Saakasjvilis hjelp – trukket ei grense. Noen vestlige brushoder har ropt veldig høyt. Hvis våre ansvarlige politikere snakker før de tenker, kan vi plutselig være inne i en ny kald krig. I denne dramatiske situasjonen er det viktigere å ha kalde hoder enn varme hjerter. Det å miste hodet nå – som en annen Saakasjvili – kan være livsfarlig.