Å folke seg

Hvem er egentlig mest nedlatende her?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han er filosof og samler på samtidskunst. Han går mye i teater og favoritten er Jon Fosse. Navnet er Asle Toje, og han skal være med og utmeisle Frp’s utenrikspolitikk. Han sier: «Fosse griper særnorske temaer på en stillferdig måte, det gjør han folkelig fordi vi kan kjenne oss igjen i det han skriver». Hva for noe?

FOLKELIG. Den nye Frp-kometen Toje sprenger kategorier på mer enn én måte i Dagens Næringsliv-intervjuet. Han viser at Frp-ere i teorien kan være hva som helst. Også forskere og kunstinteresserte. Men kanskje mer interessant: Han nyanserer det forslitte begrepet folkelig ved ganske enkelt å definere det som noe vi kan kjenne oss igjen i. Hvem er så dette vi’et? Er det folk flest, altså Frp’s velgermasse? Det er i alle fall ikke Frp’s kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen, som vil satse på mest mulig markedsstyrt kultur, og derfor fjerne innkjøpsordningen for litteratur. For som han så krystallklart slår fast til Aftenposten – bort fra elitekulturen, satsning på folkekulturen: «De som ikke kan leve av sin kunst, får finne seg en annen jobb på dagtid, og drive med hobbykunsten sin på kveldstid». Hva eksakt består det folkelige i?

FUSJON. Begrepet folkekultur lar seg ikke så lett innfange i vår tid. For folk i Norge, og da tenker jeg på alt fra den såkalte kulturelite til arbeiderklasse, er stort sett positivt innstilt til folkekulturen. De har vent seg til bokklubben, skolekorpset og biblioteket. De er fornøyd med at lokale krefter arrangerer countryfestival og setter bygda på kartet. De aksepterer de smale jazzkonsertene på puben hver torsdag, selv om de er sponset av kulturetaten. Det finnes selvsagt sosiokulturelle lag, med ulik kulturell kapital, som dyrker forskjellige kunstformer. Men den gjensidige forakten mellom disse lagene, er ikke like sterk som Frp forsøker å nøre oppunder. Eller som sosiolog Kjetil Rolness uttalte til Aftenposten: «Jeg tror folk er mye mer opptatt av at skolebygg forfaller og av helsekøer enn de er indignert over at noen hører på musikk som folk flest ikke liker». Dermed spiller Frp på noe de tror er en utbredt forakt, men som bare er en følelse som sitter fast i partiets egen ryggmark.

FORAKTFULL. For hvem er det egentlig som er den mest foraktfulle her, om ikke Ulf Erik Knudsen selv? Hans karakteristikker av norsk kunst og kultur som «meningsløs», «rabiat» og «hobbybasert», er sannsynligvis langt mer stigmatiserende, enn de begrepene som brukes om den såkalte folkekulturen. Hans nedlatende holdninger er i alle fall ikke noe folk flest kan kjenne seg igjen i. Kort sagt: Knudsen bør folke seg.

FINKULTUR? Alle skjønner at FrP-Tojes favorittforfatter Jon Fosse aldri ville vært der han er i dag uten statlige forfatterstipend og innkjøpsordning. Sannsynligvis ville Jon Fosses forlag Samlaget, ikke engang ha eksistert. Systemet i Norge skaper nettopp den bredden som gjør at Jon Fosse, Lars Saabye Christensen og Margit Sandemose kan opptre i det samme markedet. De treffer kanskje forskjellige folk, men til sammen – og over tid – når de folk flest.