Å forstå en terrorist

Hva har Pentagon å lære av en italiensk film fra 1965?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILMEN ALLE SNAKKER OM

for øyeblikket er verken «Fahrenheit 9/11» eller siste ukes norske suksess. Vel, «alle» er et relativt begrep, for «The Battle of Algiers» går ikke på kino her til lands og er heller ingen nyhet. Men det skrives i filmtidsskrifter og meldes via jungeltelegrafen om filmens relevans. Den skal være så viktig at den har vært gjenstand for en spesialvisning i selveste Pentagon.

GILLO PONTECORVO,

italiensk filmmaker og kommunist, laget sin «Battaglia Di Algeri» i 1965, basert på boka til algeriske Saadi Yacef som selv spiller i filmen. Den handler om perioden fra 1954, da motstandsbevegelsen FLN gradvis bygde seg opp i kasbahen i hovedstaden Alger, og til den franske kolonihærens offisielle seier over «terroristene» i 1957. Algerie vant som kjent sin selvstendighet i 1962. Filmen ble forbudt i Frankrike da den ble lansert der.

DET ER EN GRUSOM FILM,

fordi den viser bestialske torturscener og overgrep begått av den franske kolonimakten, og den viser FLN-aktivister som plasserer bomber i kafeer blant uskyldige kvinner og barn. Filmet i svart-hvitt, med håndholdt kamera og et litt kornete uttrykk, har den et dokumentarisk preg. Den følger historien til en småkriminell, Ali La Pointe, som blir politisk bevisst i fengselet og ender som en av FLN-lederne. Tilslørt og skjult under kvinneklær slår han til mot franske politimenn, mens de arabiske kvinnene han rekrutterer, klipper håret, kaster sløret og blander seg med franskmenn på barer hvor de «glemmer» sine uhyre eksplosive håndvesker.

LYDER DET KJENT?

spurte de nykonservative i Pentagons kontor for «Special Operations and Low-Intensity Conflict» da de inviterte til visning etter at USA hadde erklært krigen i Irak for vunnet. Ingen vet helt hvorfor de viste filmen, muligens var det fordi den viser at franskmennene knekker nakken på FLN først når de systematisk tar i bruk tortur av fanger. På den annen side er filmen et eneste langt argument for bruk av motstand med «lav intensitet» -   eller det vi i vestlige medier kaller terrorisme -   i en frigjøringskrig.

EN FANGET FLN-LEDER

blir framvist for pressen i filmen og blir konfrontert med det umoralske i å sende kvinner ut med bomber i handleveskene. FLN-mannen beklager at han ikke er i besittelse av mer moralske kampfly som kan bombe sivile mål. «Hvis dere gir oss flyene deres, skal vi gi fra oss veskene ...» Ensidig og ubalansert, lød den franske dommen over filmen i Algerie-konfliktens nærmeste ettertid. Og det er ganske riktig at sympatien blir liggende på «terroristenes» side, selv om voldshandlingene mot uskyldige beskrives like objektivt på begge sider.

SPRENGKRAFTEN

har ikke utgått på dato i en så fantastisk film, som nå er utgitt på DVD og har fått utilsiktet gratisreklame fra haukene i USA.