- Å, herregud Kim!

LEIRVIK/HUSNES (Dagbladet): Kim Haugsdal (17) ringte hjem til mamma og fortalte at katamaranen han var med tok inn vann. Deretter ble kontakten brutt. Dagbladet ble med Kim hjem til Husnes noen timer etter at han og 88 andre havnet i sjøen mens «Sleipner» sank under dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gledesscenene avløser hverandre i Kaldanesveien 6 a på Husnes. Klokka er 07.23 om morgenen. Dagsnytt klokka sju kunne fortelle at 11 var døde og 9 fortsatt var savnet. Men Kim lever! Mamma griner, hunden Nick logrer og Kim er uvanlig blank i øynene.

Jeg skal bli 18

Dagbladet møter Kim for første gang fire timer tidligere. Han sitter sammenkrøket på trappa utenfor Grand Hotell på Leirvik på Stord. Inne ligger fire av medpassasjerene hans og forsøker å få sove. Kim har gitt opp. Nattefreden har endelig senket seg over Stord. Det er kaldt, med regn i lufta, men 17-åringen fra Husnes har opplevd for mye til å ta kvelden. Kaffekoppen i den ene hånda og sigaretten i den andre bidrar til å gjøre den lengste natta i livet hans enda litt lenger.

- Så skal jeg altså bli 18 likevel. Jeg har bursdag på torsdag, sier han og stirrer tomt ut i lufta.

Ute i mørket på Bømlafjorden pågår letingen for fullt. Det var 89 om bord på «Sleipner», bare 79 er funnet.

- Det gikk så fort da båten begynte å synke. Det regnet folk da akterenden reiste seg før båten forsvant i bølgene. Jeg ble med i dragsuget og var sikker på at dette var slutten. Redningsvesten forsvant over hodet på meg og folk skrek rundt meg på alle kanter. Dette kunne ikke gå bra, nå var det over, tenkte jeg. Så kom plutselig en redningsvest flytende. Jeg hadde ikke holdt meg i vesten så lenge før jeg fikk øye på en tom gummibåt, forteller Kim - fortsatt uten å flytte blikket.

En hånd fra Gud

Den unge sunnhordlendingen krabbet dyvåt om bord og begynte å hjelpe andre i sikkerhet. Da båten var full, måtte et par mann henge på ripa.

Heldigvis ble vi plukket opp av lastebåten «Askita» etter 20- 25 minutter. Vi så at hjelpen var på vei og holdt motet oppe med allsang.

- Hva sang dere?

- Jeg aner ikke, jeg vet bare at alle stemte i. Heldigvis vet jeg også at alle på vår flåte greide seg, også de som ikke fikk plass oppi.

Uprofft

- Det er nesten ikke til å tro, men over senga på hotellrommet mitt henger det et bilde av en hånd fra Gud som strekkes ned mot en mann som ligger i et frådende hav, kommer det stille fra Kim. Det var stiv kuling da han selv lå i sjøen.

- Jeg har et liv foran meg. Jeg har aldri tenkt på det slik før, men jeg har et liv, gjentar han før han nesten hvisker at det er det ikke alle som har.

Kim har perm fra militærtjenesten sin på Kjevik. Han trodde helga 27.- 29. november skulle bli ei helt vanlig frihelg. Det ble den aldri.

- Jeg kom opp fra Kristiansand med toget og sto lenge og lurte på om jeg skulle velge båt eller buss hjem til Husnes. Jeg valgte båten fordi den har bedre komfort.

De tomme øynene får gløden tilbake når samtalen penses inn på hva som virkelig skjedde fra klokka 19.08 og utover fredagskvelden.

- Mannskapet var utrolig uproffe. De hadde mest panikk av alle. Det ble ikke satt en eneste gummiflåte på sjøen før båten sank, selv om flere av oss ba mannskapet sette i gang. Jeg skjønner heller ikke hvorfor de bakket oss av grunnen. Jeg har forresten hørt noen hevde at vi drev av skjæret - det er tull. De bakket oss av med motor. Og det var da vannet begynte å strømme inn. Først gikk vi opp til øverste dekk, deretter ut av kabinen. Jeg hjalp ei jente med redningsvesten da båten plutselig gikk under, forteller Kim. Han har aldri sett «Titanic»-filmen, men tror gårsdagens hendelser på Bømlafjorden har visse likhetstrekk med panikkscenene fra den Oscar-belønnede filmen.

Selve ulykkesforløpet blir mindre viktig når Kim klemmer mamma og Nick logrer begeistret med halen. Bortsett fra noen blåmerker på brystet har ikke Kim tatt fysisk skade av ulykken.

- Det gikk greit med meg, men det er fortsatt folk der ute de ikke har funnet. Det er et bilde som ikke slipper netthinna mi, uansett hva jeg tenker på: Det var en liten unge som var om bord da jeg gikk på i Stavanger. Jeg husker godt hvordan han lo og trampet i dørken for å lage lyd mens folk gikk på. Det var det siste jeg så av han.

<B>GJENSYN: -Jeg er så glad for at du er hjemme igjen, Kim'en min.