Å inngå pakt med djevelen

Sykehusreformen kommer samme hvor mye organisasjonene protesterer. Men løser den problemene i helsevesenet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STAT ELLER FYLKE er det sentrale politiske spørsmålet i sykehusreformen som Stortinget skal ta stilling til om kort tid. I virkeligheten er det en test på regjeringens evne til å modernisere velferdsstaten. Poenget er at systemet og prosessene skal bli billigere. Med staten som eier skal man prøve å hindre at sykehus bygges ved siden av hverandre, men med fylkesgrense imellom. Med staten som eier behøver ikke de seks sykehusene langs Ringveien i Oslo å ha hver sin røntgenavdeling åpen hele døgnet. Med staten som eier kan man kanskje slippe å oppleve at en ekstramilliard til pasientbru plutselig avslører stor kapasitet i våre egne sykehus. Med staten som eier kan noen sykehus bli veldig gode på hofter, noen på hjerter og noen på nyrer.

OM NOEN SKULLE FÅ TIL DETTE , må det være helseminister Tore Tønne. I norsk målestokk er rett nok sykehusvesenet stort, som konsern vil det omfatte om lag 100000 mennesker. Men det er mindre enn General Motors. SAS har antakelig flere fagforeninger. Systemet er ikke multinasjonalt. Man har felles språk, de fleste er utdannet fra et begrenset antall universiteter og høyskoler. Alle hører til innenfor den brede middelklasse som styrer det norske samfunnet. De er skikkelige, velorganiserte og vil folks beste. Med sin bakgrunn fra det private næringslivet ville dette for Tønne under de fleste omstendigheter ha vært en grei omstillingsoppgave.

DET ER BARE DET at helse og medisin ikke er som fisk eller olje, der Tønne har hatt sin trening som næringslivsleder. Dette vet han godt, og han unnlater ikke å si det i sine mange foredrag: «Det sentrale tema i alle helsespørsmål må være hensynet til den enkelte - til menneskeverdet.» Det er derfor ikke så lett å måle helsevesenets effektivitet i næringslivets termer. Helsevesenet skal ikke være effektivt for å tjene penger, men det må være slik organisert at det ikke koster mer enn det må.

DERFOR ER DET ikke så lurt å hente analogier fra næringslivet inn i helsevesenet. Det er utenkelig at man kan lage et godt markedsstyrt helsevesen for hele det norske folk. En ting er at markedsløsninger slett ikke behøver å være billigere enn systemer som er styrt av yrkesstandarder og profesjonsetikk. En annen er at det ikke dreier seg om varer: Det er grenser for hvor ferdigprodusert alle kan bli etter å ha gått gjennom helsevesenet. Det viste problemene ved Rikshospitalet i forrige uke, da det ble synliggjort at funksjonshemmede barn påførte sykehuset millionunderskudd. Når Carl I. Hagen snakker om velsignelsene ved stykkprisfinansiering, låter det som om menneskene består av legemsdeler som kan tas ut, sendes i posten, repareres og settes inn igjen.

DETTE INDUSTRIELLE SYNET på helse har rett nok vunnet fram i moderne medisin. For hundre år siden var det ikke mye legen kunne gjøre, men han så på mennesket som et hele. Han satte seg på sengekanten, tok pulsen og lyttet på brystet, holdt pasienten i hånda og snakket varlig. Han visste at hver pasient var unik, og at hun helst måtte helbrede seg selv. Med industrialiseringen i slutten av 1800-tallet begynte også helsevesenet å tilpasse seg de nye produksjonsformene. Den enkelte kroppsdel vant over det hele mennesket. Til slutt kunne man behandle organer, celler, ja, gener. Men jo mer spesialisert helseprofesjonene ble, desto mer kostet det å få igjen helsa.

MED DENNE MODERNISERINGEN kom også byråkratiet og kontrollen. Jo mer oppstykket mennesket blir, desto flere papirer må fylles ut, og desto flere tverrfaglige møter må holdes. Pasienten blir en pakke som sendes fra den ene til den andre, som tar prøver, som venter på resultater, som utredes og venter ytterligere før den opereres. Pasienten er som Odyssevs på det åpne hav. Noen ganger får du til og med beskjed om at du intet feiler, selv om du føler deg elendig. For mennesket er mer komplisert enn systemet forstår: Utslagene viser at Jeppe har dårlig lever, men legen glemmer å spørre hvorfor.

HVORDAN MAN SKAL få et slikt system til å fungere mest mulig økonomisk, er en oppgave å knekke nakken på. Reformene kan lett bli en konsulentreform: Man flytter noen bokser på bemanningskartet, men der helbredelse foregår, skjer ingenting. Med staten som eier får man dessuten Stortinget som omnipotent overstyre. I siste instans gjelder det antakelig igjen å gjøre hver enkelt pasient til sin egen lege. Da bør helsearbeiderne komme til pasienten, og ikke omvendt. Til sjuende og sist dreier det seg om de medisinske profesjoners standarder, deres ethos. Det sies om folkemedisinens far, Paracelsus, at han inngikk avtale med djevelen om et legemiddel til å kurere alle sykdommer. Kanskje helseminister Tore Tønne bør begynne der?