«Å, jeg vet en seter...»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Når hytteeiere klager over at sauebjeller vekker dem for tidlig eller at suset fra melkemaskiner forstyrrer middagsluren, er det urbane rekreasjonssamfunnet i ferd med å forstyrre balansen til fjells. For i bygder der hyttebyene gror opp som paddehatter, er seterdrift fortsatt en viktig del av næringsgrunnlaget. Mens kommersialismen spinner videre på drømmen om det nasjonalromantiske ideallandskapet, synes bøndene ofte at det blir i meste laget med romantikk til fjells.
  • Men i mediesamfunnets vedvarende behov for forenkling, drukner landbrukets rop om at bygdene faktisk lever av de ressursene som finnes i naturen. Og avisoppslag som «Byfruer til seters» skaper et bilde av at fjellet er til for byfolk alene.
  • Karoline Daugstad er forsker ved Senter for bygdeforskning ved NTNU i Trondheim. Og disputerte for noen måneder siden til doktorgraden i geografi. Hennes avhandling het «Mellom romantikk og realisme. Om seterlandskapet som ideal og realitet». Og det har ikke vært gjort et så omfattende arbeid om dette temaet noensinne. Både botanikere og agronomer har interessert seg for emnet, men det er første gang dette vårt viktige kulturlandskap settes i sammenheng med hvilke ytre forhold som påvirker det: kunsten, vitenskapen, næringslivet og turismen.
  • Seter og fjell er våre evigvarende nasjonale symboler. Billedliggjort under nasjonalromantikken, av malere som Dahl og Tidemand, mfl. Og holdt i hevd i all ettertid som selve summen av vår drøm om annerledeslandet. I en viss forstand trenger vi denne drømmen. Men det er og blir et sprang mellom idealbildet og det vi faktisk ser. Ikke minst i bygder der turismen skaper befolkningsvekst, det være seg Hemsedal eller Kvitfjell. Eller Oppdal, der rikingen Røkke har bygd sitt palass. Til fjells slipper overklassedamer å sminke seg, og mennene reiser store gjerder rundt sine enda større hytter. Fjellet blir rekreasjon for de rike.
  • Utviklingen havner dermed i konflikt med landbruksnæringen. Og det er turismen som ser ut til å vinne. Geografen Daugstad moraliserer ikke over hva som skjer, men peker på at seterlandskapet ikke bare er en viktig del av kulturminnevernet, men også et område som fjellbygdene trenger for å sikre næringsgrunnlaget.
  • Daugstad er sjøl bygdejente, og har navnet sitt fra den vakre bygda Daugstad ved Romsdalsfjorden. Men det er som forsker, og ikke som bygderomantiker, at hun bidrar til forståelsen av hva setrene virkelig er.