Å leve farlig

Jeg har ennå et arr under haka. Under potetopptaking på nabogarden kom jeg inn under opptakermaskinen. Det ble mange slag og mye skrubb, men verst av alt: jeg mistet hatten min. Ingen snakket om kompensasjon. Jeg tror ikke en gang jeg ble bedt om å være forsiktig neste gang. Men jeg holdt avstand fra da av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men nå står det vel i forskriftene at unger skal holde seg unna potetopptakere. I alle fall bør bøndene være forsikret mot at det ikke skjer en ulykke. For etter hvert som vi produserer flere og flere jurister er muligheten stor for at enhver som har ansvar for en eller annen fysisk innretning som kommer i kontakt med mennesker, også kommer i erstatningsansvar om ulykken er ute.

  • Jeg tror dette er den egentlige bakgrunnen for de mange lattervekkende reglene for barnehagene som vi har hørt om denne uka, og som Dagbladet hadde omfattende reportasjer om i går. Som kjent skal husker og andre apparater som kan lokke barna i høyden, pakkes sammen når telen kommer. Det er forbud mot huskeseter av tre med metallbeslag. Det meste som kan påføre barna skrubb, slag eller risp skal fjernes.
  • Det markedsføres som en beskyttelse for barna. Men realiteten er at det skal beskytte dem som eier barnehagene. For et skadd barn kan etter at skaden er leget og tårene stanset også bli en motpart i et søksmål om erstatning. Barn har rettigheter og krav som kan myntes ut i penger. Barnehageeieren kan bli sittende igjen med en regning som svir.
  • Dette er et fenomen som er velkjent også fra andre land. Men det er brakt ut i parodien i USA. I den amerikanske erstatningskulturen er den første reaksjon på enhver omskiftelighet i livet å finne ut om det er noen som kan saksøkes for erstatning. Skylden for det som inntreffer vil alltid bli tillagt noe som kan bringes for retten, og aldri tilfeldighetenes spill, uhell eller mest utenkelig - en selv. Jeg har hørt en historie om en mann som forsøkte å ta sitt liv ved å hoppe foran undergrunnsbanen, men som bare fikk kuttet beina sine. Han førte sak mot transportselskapet fordi det ikke hadde innretninger som hindret slike selvmordsforsøk, og vant erstatning. I en erstatningskultur godtas det at du kan få erstatning for din egen uansvarlighet.
  • Det er som om rettsvesenet kan brukes til å holde folk skadesløse mot selve livet. Når så godt som alt som skjer kan bli gjenstand for rettslig prøving for erstatning med tilhørende saksomkostninger, gjør det noe med hele samfunnet. Det må innføres beskyttende vedtekter. Voksne vil kvie seg for å ta utfordringer. Leger vil bare skrive ut velprøvde medisiner og vise klientene til spesialister ved enhver sykdom som overgår det banale. En så hverdagslig ting som å flytte kan bli en meget risikobetont affære fordi noen kan snuble i en krakk som står på fortauet ved flyttebilen og reise erstatningssak.
  • En naturlig følge er at barn i barnehager blir utstyrt med hjelm og brynje for å tåle de små støyter som er igjen når lekeapparatene er nedmontert og det er innført forbud mot å klatre i trær og klive på taket og alle andre ting som er spennende og som er en del av læringen til et helt menneske. For inntreffer en skade, liten eller stor, kommer advokaten og banker på døra med et fett søksmål. Bare spør rektorene i Oslo-skolen. De har allerede fått føling med erstatningssamfunnet. Selv dårlige karakterer kan bli gjenstand for søksmål eller trussel om det.
  • Den sørgelige konsekvensen av erstatningskulturen er at vi får et samfunn der ingen er trent i å ta risiko. Dette i sin tur har en moralsk dimensjon: Heller enn å ta livet som den farlige utfordring det dypest sett er, vil folk ta for gitt at de har en rett til å gå trygt gjennom det. Så kan de heller kompensere for de manglende utfordringer i det virkelige liv gjennom farer man finner på, de man kan oppleve som underholdning av typen strikkhopp, fallskjermsprang på Sydpolen, eller tømmersklier i fornøyelsesparker. Eller, spenningen søkes på film eller tv.
  • Slik kan erstatningskulturen utvikle seg til et samfunn av fryktsomme individer som er redde for å godta de farene som fins i virkelighetens verden der utfordringene står i kø fra første til siste dag. Jeg fikk varig men av mitt møte med potetopptakeren, men lærte at den kan være en hardhaus å ta nakketak på. Bør ikke også framtidas barn lære seg å sky ilden ved å brenne seg på den, ikke ved å se at noen brenner seg på den på film?+