Å leve i storm

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DROSJESJÅFØREN tidde mens vi hørte Carl I. Hagen bli intervjuet i radioen. Inntil da hadde han heftig og engasjert delt sin politikerforakt med meg. Foraktens utgangspunkt var i dette tilfellet stillestående bilkø. Det kunne vært hva som helst. Politikerne ville fått skylda uansett. Og jeg tipper han var en typisk Frp-velger. Som misliker politikere, bort sett fra Carl I. Hagen og til nød Siv Jensen. Men nå var Carl I. Hagen i hardt vær. Og min drosjesjåfør hadde plutselig ingen ting å si. Jeg spurte hva han syntes om at Frp har en hemmelig reisekonto på statens regning. Sjåføren mente Hagen nå minnet om alle de andre politikerne. «Så hvem skal du stemme på da?», spurte jeg. «Nei, akkurat», svarte min sjåfør og forsvant inn i dype tanker, der jeg lot ham bli.

NÅR HALVPARTEN av alle nordmenn ikke er interessert i politikk, og de som stemmer på Frp i ren protest blir i villrede om hvorvidt Frp er svaret, da er systemet i trøbbel. De siste åra har vi sett hvordan den ene statsministeren etter den andre har stupt på popularitetsmålingene. Forklaringen er selvfølgelig sammensatt. Før var det mindretallssituasjonen som forklarte nedturene. Nå er det vokterrollen over oljeformuen. Men noe av skylda har statsministrene sjøl. De har ikke evnet å begeistre. De har ikke overrasket. De har ikke villet provosere. De har ikke trivdes i storm.

EN SOM HAR begeistret, overrasket, provosert og levd i storm i deler av sitt politiske liv er Rune Gerhardsen som fylte 60 år tirsdag. Bare hør med Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen og Jan Bøhler, som begge kjenner ham og som begge var til stede under markeringen i Oslo Rådhus. Men Gerhardsen har fått unngjelde. Han ble nærmest forvist fra Youngstorget. Han kom aldri inn i den virkelige varmen. Han eide ikke sitt parti, slik Hagen har gjort det. Han var en utfordrer mot ledelsen. Han fridde til folket via mediene og gikk ikke tjenestevei. Han gikk ut med egne standpunkter, stikk i strid med partilinja. Han hadde dessuten forutsetninger for å briljere i mediene, som sønn av landsfaderen, med sosialdemokratisk kongeblod i åra og med en freidighet av hagenske dimensjoner.

KONVOLUTTENE i vårt gamle klipparkiv, med hans navn, fra 1991 og 1992, bugner som pengebeviset i Treholt-saken. Jeg kan ikke huske noen politiker som har skapt slik storm som Gerhardsen da han kom med sitt utspill om snillismen (1991), og seinere da han gikk mot Gros EU-søknad (1992) og foreslo rikssamarbeid med SV sammen med Erik Solheim (1992). Men han fikk rett. Vi lever godt med EØS-avtalen. Som Gerhardsen vil Bjarne Håkon Hanssen nå at sosialhjelpsmottakere skal stå opp om morran. Og Erik Solheim, som også var til stede på hans 60-årstilstelning i Oslo Rådhus, er nå minister i en Ap-ledet regjering. Rune G. var bare 14 år for tidlig ute. Slikt straffer seg. Men trolig har Ap gjort seg selv en bjørnetjeneste. Man ryddet problemet Gerhardsen av veien ved å la ham forbli lokalpolitikken, men la samtidig veien åpen for et større problem, Hagen og Jensen.