Å overgå seg selv

Årets Risør-festival, den 15. i rekken, ble bedre enn noen gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RISØR (Dagbladet): Den ene av Risør-festivalens kunstneriske ledere, Lars Anders Tomter, ble spurt om hvor stor festivalen kan bli.-  Et hakk mindre enn i år, svarte han, uten å betenke seg.Slik svarer bare en musiker som vet noe om kunsten å overgå seg selv. Replikken har allerede blitt en slager blant årets festivaldeltakere.For Tomter har ikke gjort annet enn å sette ord på hva vi har sett skje på årets Risør-festival, der selv garvede festivalgjengere gang på gang har fått hakeslepp etter hvert som den stigende kurven på programfronten ble brattere og brattere.

Det har både med planleggingen i stort og med enkeltprestasjoner å gjøre, der ansvaret, og æren, samler seg i de to kunstneriske lederne som så visst fører an i gavnet, og ikke bare i navnet. Det er som om vi begynner å ane at The New York Times i det minste var sannspådd, da de kåret festivalen blant verdens ti viktigste begivenheter på den klassiske musikkfronten.Bare for å ta et eksempel. Lørdag kveld spilte de Mozarts «Gran partita», anført av Louise Pellerin på obo og Sharon Kam på klarinett. Verket er alle treblåseres prøvestein og er skrevet for 13 i tallet, som vil si det meste av treblåserne som var i Risør i sommer.

Det låt som et mirakel, mykt og distinkt, og var ikke en gang i nærheten av å slite med intonasjonsproblemene som preger nesten enhver live- framføring av verket. Jeg kan faktisk knapt forestille meg et miljø av treblåsere gjøre den bedre, noe sted i verden.Eller ta enkeltprestasjonene, ved for eksempel å følge Leif Ove Andsnes festivalen igjennom. Foruten å bidra til å gi danske Bent Sørensen en så utsøkt presentasjon som noen samtidskomponist kan drømme om, satte han seg stevne med to av verdenselitens toppmusikere, pianisten Emanuel Ax og cellisten Heinrich Schiff, i Mozart og Brahms.Det ga uttelling, i fortolkninger som vil lyse i erindringen til enhver som var forunt å oppleve det, før han avsluttet som solist i en ny Mozart-konsert, nr. 14, og overgikk seg selv, også som orkesterleder.

Og byen spiller på lag, der du daglig merker at festivalen er rotfestet i lokalmiljøet. Det skorter aldri på en hjelpende hånd. Jo, Turid Birkeland har så visst maktet å løfte arven etter festivalens grunnlegger og ubestridte sjef, Bernt Lauritz Larsen. Sammen forvalter de en ny tradisjon, som er i ferd med å bli unik.Da kan det være verd å minne om at det ikke bare dreier seg om godt miljø og førsteklasses samspillkultur, som det er flust av i Risør i festivaltida. Det handler om å kunne overgå seg selv. Det er så å si det som er kunsten.