Å reise er å fortelle

Å reise, og siden fortelle om reisen, har menneskene gjort bestandig. Men å reise bare for å fortelle om det etterpå - «turisme» - er et nyere fenomen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Odyssevs reiste fra Troya og hjem til Itaka. Resultatet ble udødelige «Odysseen». Pilegrimene reiste, korsfarerne reiste. Fortellingene fyller krøniker, helgenbiografier, romanser og kvad. Dante reiste både til himmelen og til helvete og fortalte hva han så i «La Divina Commedia». «Wenn Jemand eine Reise tut», ja, da har man per definisjon noe å fortelle. Agnar Mykles reiseskildring i Rubinen under tittelen «Wenn Jemand...» handler om den lubne, rosa piken i kystbåtens lugar som får Ask til å hikste av lykke, for reisen har selvfølgelig ofte en erotisk side. Boccaccios Decamerone-skildring av hva de reisende fortalte hverandre under flukten fra det pestsmittede Firenze på 1300-tallet, hørte lenge til verdenslitteraturens «vovede» verk.

Å REISE, DET ER å fortelle. Men historisk sett alltid slik at reisens formål har vært det primære, fortelling det sekundære, det avledede. Pilegrimene reiste ikke for reisens skyld, men for Guds. Selv Marco Polo hadde bestemte handelsinteresser å ivareta da han la ut mot øst. Fortellingen om møtet med den store Kublai Khan - hvis den nå er sann - var et avledet produkt. Først i vår tid ble det vanlig å reise for å fortelle, å bevege seg fra sted til sted uten annet formål enn å oppsøke opplevelser man kunne fortelle om etterpå, vise bilder og forklare hvordan man hadde hatt det på Mallorca eller i Mexico. Denne reiseform kalles «turisme» og er en oppfinnelse fra det 19. århundre som er blitt vanlig, ja, universell, i løpet av det 20. Alle mennesker «reiser» i dag. Å reise er hobby, atspredelse, adventure. Uansett reiser vi i dag for reisen skyld - for å kunne fortelle om den etterpå, eller aller helst underveis: Postkortet, som ble introdusert hos oss rundt 1900, er en av turismens viktigste institusjoner. «Kjære dere! Her er det fantastisk. Hotellet vi bor på...». Postkortet gir en uovertruffen dokumentasjon av reisens autentisitet. En annen institusjon, fotoapparatet, ble introdusert av Max Eastmann under merket Kodak omtrent samtidig. Dermed var masseturismens to vesentligste forutsetninger på plass - og den moderne tid kunne begynne.

LANDET NORWAY, La Noruege, Norwegen, var i utgangspunktet et ideelt turistmål. Tynt befolket, karrig og storslagent, tilbakeliggende - og så autentisk! Nordmennene er frie, velkledde, høye, modige, ærlige og gjestfrie, forteller Encyclopedia Britannica i 1823. De er også tapre, hardføre og oppfinnsomme, men har dessverre også en hang til trettekjærhet, prosessyke og ubesindighet. Kilden til disse opplysningene var rapporter og reisefortellinger skrevet av pionerturistene i Norge, slike som Mary Wollstonecraft, den kjente feministen, som landet i Larvik i 1795. Kvinnene i Norway er forresten velskapte, dydige, blonde og imøtekommende, legger Encyclopedia til. Thomas Malthus studerte dem da han reiste Gudbrandsdalen opp og ned i 1799, året etter at han hadde utgitt sitt verdensberømte skrift om forholdet mellom befolkningsvekst og næringsgrunnlag. Nordmannen, der Norweger, melder Brockhaus Konversationslexicon i 1830, er sterk, tapper, oppriktig, middels høy med langt, fyldig og alvorlig ansikt og kraftige kinnbein - oppfinnsom, tjenstvillig og gjestfri. Men dessverre er det smått med diktere i Norge, «bare den i 1821 avdøde Zetlitz, Olsen og Hansen». Men hva skulle man med diktere, når landet lå der og lokket med sin fantastiske natur! Med fjell som stuper rett ned i havet, med de svimlende daler, skummende fosser, avgrunnsdype huler... Ah Rjukanfossen, La cascade de Rjukan! Forfatteren Jules Verne lot begeistringen få fritt løp etter sitt besøk i 1861: «Det er ikke lett å beskrive et slikt naturfenomen som Rjukanfossen. Selv et maleri ville bare gi et blekt gjenskinn av virkeligheten. Det er enkelte av naturens undre man må se for å fatte dem, og blant disse er Rjukanfossen, den stolteste av alle fosser på det europeiske kontinent.» Den måtte ses for å fattes: Dette var den nye turismens grunnlag. Reis og se selv! Reis for å se, reis for reisens skyld! Og millioner kom til Norge for å se om det var sant, det de hadde hørt andre fortelle. Og mange fortalte siden selv. Ikke så få av fortellingene kom på trykk. Da dr. Eiler Schiøtz, far til advokat Cato Schiøtz, for noen år siden samlet alt som var skrevet av bøker fra utlendingers reiser i Norge, kom han til 1360 alt i alt. Et helt bibliotek, faktisk, av reiseskildringer om oss selv.

TURISMEN VAKTE i begynnelsen undring. Disse engelske lordene, hva var nå det for slags folk? Fiske laks og sove i telt, var det noe? Etter hvert ble det penger å tjene for bøndene. Uroen bredte seg. Turismen gjorde oss til en nasjon av grind-åpnere. Skal vi alle stå med luen i hånden? spurte Hamsun med forakt. Nei, du bonde, bliv ved din plog! «Alle er enige i, at ungdommen er gått tilbake i moral, dyktighet, arbeidslyst og edruelighet, etterhvert som turisttrafikken har tiltatt,» skrev en innsender i Aftenposten. Men alle var faktisk ikke enige. Og noen utnyttet turismen på en måte som snart vakte mer beundring enn mistenksomhet. I 1848 kom engelskmannen Thomas Bennett til Norge. To år etter startet han noe han kalte Bennett's Tourist Office i Strandgaten i Kristiania. Ingen enkeltperson har siden trukket flere utlendinger hit, fortrinnsvis britiske. «Hardangerfjorden», skrev en av dem i 1887, «er nu så overfylt at en likeså godt kan oppholde seg ved et engelsk badested». Om søndagen var britene i flertall i Odda kirke, ble det rapportert. Thomas Bennett begynte med karjoler, fortsatte med tog- og båtreiser, knoppskjøt til hotellbransjen. Han skrev reisebøker, trykte kuponger og etablerte filialer overalt. I 1920-årene introduserte selskapet charterturismen, og virksomheten spredde seg over alle reiselivets områder. Familiebutikken var i 1918 blitt til aksjeselskap, og fikk etter hvert SAS som hovedaksjonær. Det moderne reiseeventyret ble en bransje preget av rivalisering, fusjoner og voldsom vekst. Om dette har Aftenpostens mangeårige næringslivsjournalist Ole N. Hoemsnes skrevet en høyst leseverdig bok. Rikt illustrert, godt dokumentert. Med utgangspunkt i Thomas Bennett, den første profesjonelle turistformidler i Norden, fortelles her den store fortellingen bak alle de små turistfortellingene: Hvordan «turismen» begynte som en sak, ble til en geskjeft, utviklet seg til en næring, etter hvert til en bransje, vokste til en hel industri. Å reise for å se for å fortelle, det jo noe vi alle vil.

Ole N. Hoemsnes: «Reiseliv gjennom 150 år

Bennett Reisebureau 1850- 2000». Europa Forlag. 358 s.