Å ri en tiger

«En byråsjef i Utenriksdepartementet er arrestert, mistenkt for spionasje.» Slik lød meldingen i radio 21. januar 1984. Jeg husker det spesielt godt fordi jeg var på vei hjem fra bryllupsreise i Trollheimen. Det var iskaldt, og bilen hadde ikke varmeapparat. På Jessheim stoppet vi, ringte på døra til et vilt fremmed hus og ba om å få se Dagsrevyen. Det fikk vi, og der kom opplysningen om at det dreide seg om Arne Treholt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med en lov som forbyr offentliggjøring av navn og bilde i straffesaker, ville det gått ett og et halvt år før navnet ble offentlig kjent, ett og et halvt år med en allment kjent offentlig hemmelighet og et langtrukkent narrespill fra pressens side. - Loven må jo ha unntaksregler, sier forslagsstilleren Olav Akselsen fra Arbeiderpartiet. Det ville være svært interessant å se hvordan de skulle formuleres. Når er f.eks. en spionmistenkt en liten eller en stor mann?

  • Stortingsflertallets forslag om å forby all identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte i straffesaker er et eksempel på mytepolitikk. Med utgangspunkt i ett eksempel, Landås-saken i Bergen, har man følt seg fram til at dette er et stort problem og at pressen herjer med uskyldige mennesker. Den snodige alliansen av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har tydeligvis klart å få sine grupper med på myten om at norsk presse til stadighet henger ut den lille mann i gata. Virkeligheten er at dette er et av de feltene hvor pressens selvjustis virker. I fjor fikk Pressens Faglige Utvalg ingen klager på identifikasjon i kriminalsaker.
  • I 1984 måtte vi stoppe på Jessheim. I dag ville vi ha hatt varmeapparat i bilen og en liten PC i baksetet. På den ville vi lynraskt kunnet trykke oss inn på en nyhetsside og bli oppdatert på saken. Det kunne vært avisenes internettsider eller en av de mange andre underlige kreasjonene som finnes på nettet.
  • Media er blitt mer enn Bergens Tidende og TV2. Internetts viltvoksende karakter kompliserer ytterligere forsøk på å regulere pressen. Det kan bli som å ri en tiger. På Internett eksisterer formelt sett redaktøransvar, men i praksis kan navn, bilder, beskyldninger og oppysninger dundre rundt i systemet uten avsender.
  • Ved å forby den ansvarlige pressen å bruke navn og bilde i de sjeldne tilfellene hvor pressen selv finner det nødvendig, overlater man det til underskogen av buskisformidlere. Dette er ikke aviser og kringkasting med etiske husregler og Vær varsom-plakat på veggen. Og her snakker vi om sterke krefter. I USA står Bill Clinton for riksrett på grunn av noe som begynte med internettsladder. Det var Matt Drudge med sin avsindige The Drudge Report som startet Monica-saken.
  • I Iran forsøker myndighetene å stanse uønsket internettilfang, men det går ikke. Faksen var delaktig i å rive ned Jernteppet, og kassettspilleren brakte Khomeini til makten. Det er i det hele tatt noe helt eget ved politikere som vil forby omtale av faktiske hendelser. Det kan være at slik omtale er direkte i publikums interesse. Ifølge Odelstingets anmodning til regjeringen ville ikke pressen ha hatt anledning til å omtale at Thomas Quick ble etterforsket for drapet på Therese i Drammen. Det er sikkert flere foreldre enn meg som gjerne vil være informert om slikt.
  • Et tankekors i denne sammenheng er kravet om å få oppgitt navn på straffede pedofile i nærmiljøet. For pressen gjelder selvsagt samme restriktive praksis for dem som for andre mennesker; identiteten blir holdt skjult. Men publikum kan se det annerledes. Etter at et samboerpar i Moss ble arrestert for å ha voldtatt en ung jente, oppsto en folkeaksjon for å få spredt navnene på de fengslede. En meget uheldig situasjon, og i verste fall - et framtidsbilde på hva som kan skje med et forbud mot identifisering i straffesaker.
  • En av forslagsstillerne sier at forbudet vil verne om ytringsfriheten «slik at pressen skriver om fakta». Faren er at det blir akkurat motsatt.