Å rydde et kontor

Debattbøker satte en gang preg på den politiske debatten. Nå er papiret sprøtt og ryggen slitt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av de tunge byrdene ved å bli pensjonist, er at kontoret må ryddes. Da oppdager jeg at ting eldes som jeg. På veggene henger bilder og tegninger av personer som for det meste er i graven. En del av bildene er brokker av Norges og Dagbladets historie – her henger et aksjebrev i A/S Dagbladet som en gang tilhørte statsminister og skipsreder Johan Ludwig Mowinckel, som utover på 1930 kom på kant med Dagbladets syn på den økonomiske politikken, her henger tegninger fra 1905, og her er klenodiet blant klenodier: en tegning av Riksretten i 1883, gitt til Dagbladet av Riksrettens president, Jacob Langes familie. De minner meg daglig om hvilken institusjon jeg jobber i.

Ellers er det bøker. De mest slitte er paperbacks fra 1960- og 70-åra, som vi kalte pax-bøker. Ved et merkelig sammentreff skjer min egen sanering av kontorbokhyllene samtidig som det feier en frisk debatt om forleggeriet gjennom Dagbladets spalter. Min unge kollega, Unn Conradi Andersen, har vekket villdyret i en rekke småforleggere fordi hun har tillatt seg å spørre hva som er vitsen med deres utgivelser, bortsett fra å tjene noen slanter. Har de noen ideologi, noen samfunnsretning på sitt forleggeri, spør hun.

Det var det åpenbart da hyllene for alvor begynte å fylles på mitt kontor. Pax-bøkene kom ikke bare ut på det radikale Pax. Mange av dem kom på Gyldendal, og Cappelen var visstnok først ute. Men når jeg nå tar dem fram, ser jeg at de må ha betydd en god del i mitt liv som journalist. For de faller opp på helt spesielle kapitler eller sider, der det er rikelig med understrekninger og merker etter bruk. Men jeg ser også at paperbacks er like forgjengelige som meg selv. Temaene er ikke så aktuelle lenger, og papiret er gulnet, limet er blitt sprøtt og bøkene har en tendens til å falle fra hverandre. De er sprukne i ryggen, og står oppreist av vane.

Men når jeg åpner dem, er det som å nikke til gamle bekjente. Her står Ottar Brox’ «Hva skjer i Nord-Norge», som feide inn i den radikale politiske debatten om periferiens stilling på 1960-tallet. Her står Hartvig Sætras bok om populisme, utgitt i flere omganger. Her står liberalismens klassikere, og Marx, lite lest av meg, bortsett fra «Det kommunistiske manifest». Men det er mine historielæreres bøker som har hatt størst betydning. Jeg ser f.eks. at professor Knut Myklands lille bok «Omkring 1814» er blant de nedslitte, sammen med alle bøkene som min mentor, professor Jens Arup Seip ga ut. Jeg har hatt for vane å gå til ham, ikke bare for å søke historisk innsikt, men for å stramme opp språk og stil. Seip skapte skole med sitt syn på politikk som strategisk interessekamp, som skulle avkles og avsløres, men han skapte også skole som bruker av det norske språk: tilhogget, i aforismers form, og uten unødige adjektiver og annen språklig pynt. Blant de slitte bøkene fra tidlig Pax finner jeg også Hans Fredrik Dahls «Hva er fascisme?».

Så går jeg til opposisjonvitenskapen, til Thomas Mathiesen og Nils Christie om straffens virkning og betydning, Vilhelm Aubert om det skjulte samfunn, og kanskje særlig Torstein Eckhoff om politikken i jussen, om naturretten som nå er blitt så sentral som grunnlag for rettsliggjøringen av samfunnet. Og sist, men ikke minst brukt: Henry Valens mange hefter med tall fra forrige års valg, og med innsiktsfulle politiske kommentarer.

Blant de mest slitte bøkene finner jeg også den forkortede utgaven av klassikeren Alexis de Tocquevilles «Demokratiet i Amerika», som kostet 19,50 da den kom ut på Gyldendals «Studiefakler» i 1969. Den har jeg hentet fram hver gang jeg har skrevet om mitt kjæreste utland, USA.. Tocquevilles iakttakelser fra 1830-åra er merkelig gyldig også i 2007. Det samme kan sies om Dagens Nyheter-redaktøren Herbert Tingstens «Notiser om liv og død», summert som en gammel manns visdom om allmennmenneskelige problemstillinger som det å eldes, om tro og overtro, og om ensomhet.

Mange av disse og andre av debattbøkene som ble utgitt som pocketbøker, kom til rett tid og i relativt stort opplag for å påvirke den politiske prosessen da politikken gjennomsyret samfunnet mer enn nå. Jeg vet ikke om forlagene tjente på dem. Men de sto sentralt i den politiske debatten som påvirket samfunnsutviklingen i mine nesten 40 år i journalistikken.

Prisen på dem var lav, og nytten stor. Så etter den økonomiske logikk, var det rasjonelt å kjøpe dem. Men de egner seg dårlig for videreslag. Når de mest slitte nå går i den grå sekken, må derfor ingen anklage meg for å tenne på biblioteket i Alexandria. De var nok laget for bare å holde et journalistliv.