Å stjele et land

MOSKVA (Dagbladet): Tirsdag sammenkalte president Boris Jeltsin de mektige, russiske pengebaronene til toppmøte i Kreml. Formålet var å stilne den økonomiske stormen som nå truer Russland. Det var landets egentlige makthavere som satte hverandre stevne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eliten som behersker politikken, staten, råvarene, næringslivet og mediene. Denne eliten avgjør om Russland skal bevege seg mot et vestlig demokrati med fri markedsøkonomi, eller om landet fortsatt skal utvikle seg til et oligarki som styrer gjennom grådig markedskontroll, korrupsjon og kriminalitet.

Den som har sett og hørt Boris Jeltsin, glemmer det ikke så lett. Redaktører og avisutgivere i Det internasjonale presseinstituttet (IPI) var mer enn forventningsfulle da presidenten skulle tale til dem i Kreml for få dager siden. Plutselig sto han der: Solbrent, elegant i snittet, velfrisert i den hvite manken og myk i ganglaget. Det effektive smilet var på plass. Det som både har revens listighet og bjørnens kraft. Jeltsin talte med malm i bassen om Russlands framtid, men særlig om pressefrihetens nødvendighet. Jeltsin er en effektiv politiker ned til mansjettknappene i gull, og derfra til manikyren.

  • Dagen før trasket noen hundre forhutlede mennesker i tog over Den røde plass. De hadde grå, vatterte jakker med glidelåser som hadde sluttet å virke. Kalosjer og dårlige sko klapret mot brusteinene. Et vindpust tok tak i de røde flaggene da toget passerte Lenin-mausoleet. Det var vår, men bare usikker framtid for disse menneskene. Og slett ingen framtid for drømmen om Sovjet.
  • I Russland har det alltid vært umåtelig avstand mellom de styrende og de styrte. Sovjetstatens sammenbrudd har bare i liten grad endret på dette. Rett nok holdes det valg, men store deler av de folkevalgte og mediene er kontrollert av de nye økonomiske tsarene eller av mafiaen. Det politiske tyngdepunktet i dag befinner seg i hendene på de nyrike og byråkratene som overlevde Sovjets fall. Den nykritiske, internasjonale kapitalisten George Soros sier det slik: «Først ble statens eiendommer stjålet. Og da staten selv fikk verdi som en kilde til legitimitet, ble den også stjålet.»
  • Den økonomiske krisen Russland nå er oppe i, handler om mer enn svakheter i finansmarkedet. Optimistene hevder riktignok at krisa bare er et symptom på at Russland befinner seg i en økonomisk overgangsfase, et slags forstadium til ekte markedsøkonomi. Men det er grunn til å ta denne optimismen med atskillige klyper salt. I dag er det få tegn på at det særegne russiske systemet er klart til å ta steget mot ekte konkurranse og åpent demokrati. Hvorfor skulle røverbaroner og kriminelle elementer gi fra seg de umåtelige rikdommene de har karret til seg? Russerne selv er utpregede pessimister. Ferske meningsmålinger viser at et overveldende flertall tror politiske forbindelser, uærlighet og korrupsjon er det som gir framgang og velstand.
  • Når landets nye pengemagnater trer fram for vestlig presse, er de lavmælte, resonnable og uten politisk brodd. Den som ikke visste bedre, ville f.eks. aldri trodd at Boris Berezevskij er vår tids Rockefeller i Det ville østen. Eller at han kalles «de russiske gudfedrenes Gudfar». Berezevskij underspilte alle politiske ambisjoner da han møtte IPI, og nevnte selvfølgelig ikke at han på ti år har bygd opp en formue i media, olje, gruvedrift, bankvesen og industri som er verdt et sted mellom 20 og 30 milliarder kroner. Eller at han var en av hovedkildene til den enorme pengeflommen i Jeltsins valgkampbudsjett. Da er det grunn til å sette mer lit til en annen magnat, Mikhail Khodorkovskij, som sier: «Politikk er det mest lønnsomme forretningsområdet i Russland. Og slik vil det alltid være.»
  • Selv om det finnes viktige forskjeller, har den russiske krisen også klare likhetstrekk med den asiatiske. Begge steder er sentrale deler av økonomien styrt av karteller og allianser mellom politikere og sentrale kapitaleeiere. Dette er strukturer som har åpenbar interesse av å bekjempe fri konkurranse og åpenhet i økonomien. De som stjeler et land, er dårlige til å dele.