Å være norsk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

17. MAI: Jeg var hverken særlig muslimsk eller pakistansk før jeg kom til Norge. Eller for å si det på en annen måte: Mine foreldre var ikke veldig flinke til å sende barna på religionsundervisning eller til å oppmuntre spesielt til feiring av nasjonaldagen. Religion var liksom ikke noe man la så stor vekt på; den bare var der. Vi tok imot med en viss tilbakeholdenhet når vi ble fortalt om nasjonale eller etiske verdier som var spesielt islamske, fordi vi allerede hadde hørt om de andre verdiene – for eksempel om buddhismen som har en stor plass i pakistansk historie (selv om man i dag ønsker å dempe dette).

Mange av de jeg vokste opp med ble som unge engasjert i lokalpolitikken da det viste seg at det ikke fantes noen kirkegård for kristne. Det var et spørsmål om rettferdighet. Identitet var noe annet: Man skulle bli det man skulle bli, både som individ og som del av flere fellesskap. Flere av mine forestillinger ble utfordret idet jeg oppdaget meg selv som «minoritet» i Norge. For alle nykommere til Oslo er nasjonaldagen svært eksotisk. Men opplevelsen er annerledes om man ikke er turist, men «gjestearbeider». Stemningen på dagen på slutten av 1970-tallet var så til de grader ekskluderende at man følte på kroppen at denne dagen ikke er for deg, du som er fremmed. Et «folketog» på 17. mai 1980 mot utestenging var et forsøk på å protestere mot denne stemningen. Nazitrusselen som ble satt fram mot Sagene skole i 17. mai-toget i 1983, fordi norsk-pakistanske barn deltok, vekket både det politiske Norge og oss innvandrere. Senere ble slagordet «17. mai for alle» skapt. Et slagord som virket både provoserende og revolusjonerende den gang, virker nå nærmest selvfølgelig.

Det er nesten absurd: På den ene siden kan en som meg i dag gå på Karl Johan 17. mai uten å føle ubehag. På den annen side har jeg, som ikke var særlig muslimsk eller pakistansk, i folks øyne blitt begge deler. Hva faller tyngst: Å bli nektet å være med i et fellesskap, eller å bli påtvunget et fellesskap som man egentlig ikke vil ha, og at dette fellesskapet blir det viktigste i livet? Jeg ønsker ikke å bli misforstått. Jeg har absolutt ingenting imot å være en muslim, å være pakistansk eller å være norsk. Jeg vil bare ikke bli påtvunget eller fratatt en identitet som jeg selv ønsker. Et individs tilnærming til et fellesskap eller fellesskapets forhold til individet, er et alt for oppslukende og stadig problematisk tema. Jeg tror en av flere løsninger kan være at forholdet mellom disse to bygges på resultatet av en «forhandling»: verken frivillighet eller tvang, men en gjensidighet hvor det for eksempel må være lov å være norsk og ikke norsk samtidig, uten at man oppfattes som illojal.