Å vinne i Monopol

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ved siden av Onkel Skrue, er spillet Monopol vår beste læremester i moderne markedsøkonomi og i kunsten å bli rik. Det trengs både flaks og kløkt for å vinne over våre konkurrenter og rane til oss deres penger. VG hadde forrige mandag en flott dobbeltside med tittelen «SLIK VINNER DU I MONOPOL». Avisas hovedkilde var Geir Ormseth i bladet Dine Penger. Han forstår seg på den beste måten å spille på, enten det dreier seg om Monopol-spill på hytta nå i påsken eller, formodentlig, hvordan vi best skal forvalte våre egne penger i virkelighetens verden. For å vinne i spillet er hovedanbefalingene hans at vi skal planlegge pengebruken, bygge strategisk og kjøpe opp så mange hus og hoteller at vi får kontroll over bygningsmassen. Vi må altså husholdere med økonomien og skaffe oss markedsdominans, ikke bruke opp alt på det første og beste. For da vil vi kanskje ikke ha råd til å kjøpe hus eller hotell på Ullevål Hageby eller Rådhusplassen, hvis anledningen byr seg. Pengene må settes inn der de kaster mest av seg og der de svekker konkurrentene mest.

I Monopol stiller alle spillerne i utgangspunktet likt. De får en bestemt sum penger utdelt ved start, i form av pengesedler av ulik valør i forskjellige farger, litt mindre i format enn ordentlige penger – for sikkerhets skyld. Terningen og spillerens valg avgjør hvem som vinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men sett at én av spillerne hadde mer penger enn de andre? Hvis, la oss kalle henne Siv, hadde 25 prosent mer penger enn Jens, Erna og Lars? Hvordan ville da hennes sjanser være til å vinne spillet? En rask telefon til Ormseth bekrefter at hun ville ha økt sine sjanser betraktelig, siden penger er et knapphetsgode og avgjørende for å investere i kapital som igjen gir avkastning og inntjening. Den som har mer penger enn de andre spillerne, vil kunne ta større risiko, investere mer, kaste seg mer uforferdet inn i markedet, skaffe seg monopolmakt på visse områder etc.

Den som har mest penger har en åpenbar konkurransefordel. Den kan være dristigere, frekkere, tåle større midlertidige tap, erobre posisjoner, i det hele tatt kaste seg inn i spillet på en helt annen måte enn de andre. Det er bare det at i Monopol ville det være juks å ha mer penger enn de andre spillerne. De andre spillerne ville ikke godtatt det. Det ville blitt opplevd som blodig urettferdig. Det ville vært diskvalifiserende. Noen ville veltet brettet.

I politikken er reglene mer romslige. Frp-formann Siv Jensen og hennes forgjenger Carl I. Hagen har alltid hatt mer penger enn de andre spillerne. Pengene finner de i Statens petroleumsfond Utland, altså oljefondet. Fremskrittspartiet aksepterer ikke handlingsregelen for bruk av oljeformuen. Den går ut på at det er ok å bruke av fondets avkastning, men bare unntaksvis litt av selve formuen. Alle de andre partiene har godtatt handlingsregelen. La oss kalle det «spillereglene» i denne sammenheng. Ikke Frp. Fremskrittspartiet kjøper ikke hus og hoteller for pengene, de kjøper stemmer. Nettopp fordi Frp har mer å bruke, kan de love mer av alt til alle, altså kjøpe flere stemmer. Fremskrittspartiet kan på denne måten både love de beste velferdsordningene og de største skattelettelsene, de laveste miljøavgiftene, de laveste bensinprisene, de beste veiene, de beste eldreinstitusjonene, de beste sykehusene, den billigste spriten og vinen og røyken. Selv en skatteletteglad pike som Erna Solberg må melde pass i konkurransen med Siv. Og den eneste grunnen til at Siv ikke har vunnet ennå er at de andre tre, Erna, Jens og Lars, roper «Juks!».

Nå er det mye som skiller spillet Monopol fra virkeligheten. Man kan ikke låne penger i Monopol. Ingen spillere kjenner til noen oljeformue. Alle spillere godtar de enkle spillereglene. Det gjør ikke politikere. De satser sine politiske liv på å forandre spillereglene. Men de må få flertall på Stortinget for å få det til. For å kunne gjøre seg forhåpninger om det, må de appellere til folket, til velgerne, som på sin side må satse sin stemme på dem. Politikk er et mye mer komplisert spill enn Monopol. Det er mange flere spillere, terningen har flere sider, mulighetene og fallgruvene er mangfoldig flere. Men noen likhetstrekk er det. Både i politikken og i Monopol opererer spillerne i den samme verden, i det samme universet. Det er et definert antall objekter (hus, hoteller, velgere) som spillerne konkurrerer om. Det er definerte pengesummer å forvalte, på den ene eller andre måten. Spillerne får rikelig og likelig anledning til å gjøre gode eller dårlige valg.

Men noen er likere enn andre. Noen barn er brune, andre barn er blå. Inni er vi like. Men det er utenpå.