Abort gir deg angst. Eller?

Forskningsjournalistikk er en risikosport, både for forskerne og journalistene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no) - Hver femte kvinne som har tatt abort, sliter med angst fem år etter inngrepet, sa psykiater Anne Nordal Broen til Aftenposten for noen uker siden.

Artikkelen handlet om en studie som Broen har gjennomført. Hun er blitt intervjuet om den samme studien av nettstedet Forskning.no. Mens Aftenposten slår fast at kvinner får angst, er framstillingen en annen hos Forskning.no. Her har journalisten tatt med et sitat fra forskeren, psykiater Anne Nordal Broen, som viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom aborten og angsten:

- Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd.

Lettelse etter abort

Når man leser artikkelen som forskeren selv har skrevet om sin egen studie, ser man raskt at den mest framtredende følelsen hos kvinner som har tatt abort, faktisk er følelsen av å ha gjort det riktige. Lettelse er den nest mest framtredende følelsen.

Kvinnene scorer riktignok høyt på angst-skalaen, men som forskeren selv sier, er det ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom denne og aborten. Her kan en mengde variabler spille en rolle - utdannelse, alder, sivilstatus, inntekt, tidligere psykiske lidelser osv. 

Aftenposten trykket et debattinnlegg på fredag som maner til forsiktighet: Å ta abort kan bli enda mer stigmatiserende om vi baserer vår kunnskap på informasjon vi ikke er helt sikre på, skriver medisinerne. De viser til Willy Pedersens forskningsstudie som ble presentert i avisen sammen med Anne Nordal Broens studie.

Pedersen mener å ha funnet at abort øker risikoen for rusmisbruk. Forskeren forklarer at han har korrigert for kjente faktorer som kan føre til rusmisbruk, som feks foreldres skilsmisse, egen arbeidsledighet osv. Men man kan aldri garantere at de som har tatt abort ikke ville ha begynt å ruse seg senere uansett. Og man kan aldri være sikker på å ha fått med alle risikofaktorer for rusmisbruk. Noen kan slå ut senere i livet.

VANSKELIG JOURNALISTIKK: Anger, angst og skam passer best til bildet vårt av kvinner som har tatt abort. Men lettelse og følelsen av å ha gjort det riktige er også framtredende følelser etter inngrepet. Da bør dette også nevnes i artiklene om studiene. Illustrasjonsfoto: Scanpix
VANSKELIG JOURNALISTIKK: Anger, angst og skam passer best til bildet vårt av kvinner som har tatt abort. Men lettelse og følelsen av å ha gjort det riktige er også framtredende følelser etter inngrepet. Da bør dette også nevnes i artiklene om studiene. Illustrasjonsfoto: Scanpix Vis mer

Forskning er farlige saker
Harald Hornmoen, som forsker på nettopp forskningsjournalistikk ved høyskolen i Oslo, etterlyser en mer kritisk holdning fra journalistens side. Journalistene skal ikke drive med forskningsformidling på forskernes premisser. De må stille spørsmål: Hvilket grunnlag har dere for å vite det dere sier? Hvor sikre er dere? Hva betyr eventuell usikkerhet for konklusjonene deres? Hvem er uenig med dere?

Hornmoen mener at vi trenger en ny rolleforståelse av forholdet mellom forskere og journalister:

- Journalister er kildekritiske aktører som gransker særinteresser og mangler ved forskere og vitenskap. De er ikke utelukkende pedagogiske spredere av vitenskapelig kunnskap, mens forskere er noen som utvikler foreløpige teser om virkeligheten. De besitter ikke endelige svar. Forskere har gjerne ulike syn på forskningsrelaterte emner.

Hva heter utenriksministeren i Iran?

Før noen tror at jeg friskmelder meg selv og egen avis: For noen måneder siden plukket jeg opp en nyhetssak fra det vanligvis troverdige nyhetsbyrået Reuters om at Iran truet med å utvise FNs inspektører fra landet. Utenriksministeren var sitert og utstyrt med navnet «Moocha Mistakes» av en eller spøkefugl hos Reuters.

Jeg publiserte lykkelig nyheten på Dagbladet.no og fikk etter rundt 30 sekunder beskjed fra en leser om at utenriksministerens navn var Mottaki og at jeg var blitt lurt...

Pinlig, men det viste samtidig noe viktig: Lesernes reaksjon er uvurderlig for redaksjonene. Leserne gir beskjed når de ser en feil. Dessuten liker vi å bruke caser når vi presenterer forskningsresultater. Svært ofte vil «publikums» reaksjoner på den store nyheten være ganske avslappet og utgjøre en sunn balanse til alarm-oppslaget.

Nazister hele gjengen
Tidlig torsdag morgen lyste en NTB-sak mot meg på Dagbladet.no: Hver fjerde tysker ser positive sider ved nazismen. Jeg skvatt til. 25 prosent av alle tyskere er mer eller mindre nazister? Det er en ganske vanvittig påstand.

Spørreundersøkelsen som siteres kom i kjølvannet av at den kjente programlederen Eva Herman fikk sparken etter å ha uttalt seg positivt om visse sider av nazismen.

Herman sa: «..Det var en grusom tid, det var en gal og svært farlig politiker som førte det tyske folket til sin undergang, det vet vi, men det finnes ting som var bra, verdier, barn, mødre, familier, samhold - alt dette ble avskaffet [av 68\'erne]. Ingenting av dette ble igjen.»

Spørsmålet tyskerne deretter ble stilt, lød slik: «Hadde nasjonalsosialismen også sine gode sider (autobahn, bekjempelse av arbeidsledighet, lav kriminalitet, god familiepolitikk)?» (Kilde: nyhetsmagasinet Stern 18.10.07)

Hvor mange svarer ikke ja da? Er du mot barn, liksom? For arbeidsledighet? (Spesielt i et Tyskland som har slitt med opp mot 25 prosent arbeidsledighet i noen deler av landet de siste årene)

I dette lyset er det lett å forstå hvorfor så mange tyskere svarte at de kunne se noe godt ved nazi-ideologien. Jeg er overrasket over at det ikke var flere.

Problemet var at vi ikke problematiserte NTB-meldingen og satte informasjonen i en kontekst.

Risikosport

Forskningsjournalistikk er en risikosport, både for forskerne og journalistene.

I første omgang har forskerne mest å tape. De taper ansikt overfor kolleger i forskningsmiljøet dersom deres egen studie blir framstilt overfladisk og kanskje til og med feilaktig. I det lange løp taper journalistene fordi forskere og eksperter vegrer seg mot å snakke med pressen.

Og sist, men ikke minst, taper leserne. Fordi vi får dårligere og mindre balanserte artikler når eksperter ikke lenger vil uttale seg om faget sitt fordi de er redde for å bli misforstått og misbrukt.