Adjø solidaritet?

Kan man tvinge arbeidstakere til å organisere seg i Landsorganisasjonen ved å nekte dem lønnsøkninger eller andre avtalebestemte goder? Denne prøveballongen virker som et signal om at LO sitter fast i en forgangen tid og tenkning, siden det er organisasjonens kommende leder, Gerd-Liv Valla, som sender den opp i Dagens Næringsliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gerd-Liv Valla sier at medlemmene hun treffer på sine reiser, er irritert på «gratispassasjerene», altså de uorganiserte som får de samme lønnsøkninger og avtalefestede goder som de organiserte, men uten å betale kontingent. Om man ikke kan tvinge dem til å melde seg inn, kan de kanskje pålegges en avgift til «vedlikehold» av tariffavtalene? En avgift som da skal gå til LO? Eventuelt et annet forbund?

  • Men hva da med organisasjonsfriheten? Og er det ikke arbeidsgiver som bestemmer hvem man vil gi økt lønn? Det er ikke innlysende at Valla treffer sin tid med ideene hun lufter. Under ledelse av Yngve Hågensen har LO stått seg ganske godt imot konkurransen fra AF, YS og lærerorganisasjonene, men har ikke klart å få et sterkt fotfeste blant arbeidstakere med lang utdanning eller jobb i privat tjenesteyting. I det offentlige står LO derimot sterkt, og det er herfra den påtroppende LO-lederen har sin bakgrunn. Hittil har organisasjonsprosenten i Norge holdt seg godt fordi de andre organisasjonene har fanget opp de arbeidstakerne som ikke gikk til LO. Det gjør de ikke lenger, og organisasjonsprosenten faller også her i landet.
  • Antakelig er det organisasjonskulturen som svikter i samfunnet generelt. Det er umoderne å være medlem av et parti, og blant trendsetterne som dyrkes i økonomipressen, betraktes det som et svakhetstegn å trenge en organisasjon i ryggen når det handler om din egen, personlige markedsverdi. De tøffe og attraktive er de som stiger til topps i et system av økonomisk darwinisme, kjærlig omtalt som «markedet». I de tradisjonsrike fagforbundene hylles stabilitet og trofasthet ved årlige merkeutdelinger for de virkelig lange medlemskap ved trauste tilstelninger nå oppunder jul. Det er speilbildet av tradisjonen med gullklokke eller sølvskål med inskripsjon fra arbeidsgiveren for å ha tjent trofast i et kvart århundre eller mer. De virkelig mobile og absolutt uorganiserte ser på den slags som pinlige markeringer av mislykte liv uten oppdrift og kreativitet. De betakker seg.
  • Men darwinistene jukser i sin kortsynte individualisme og mangel på solidaritet. De flyter jo oppå et hav av organisasjon i form av lovverk, avtaler, kontrollorganer, partier, frivillige organisasjoner og altså, fagforeninger. Et moderne samfunn kan ikke fungere uten en organisering av interesser på ulike nivåer. Dersom Landsorganisasjonen mister mer av sin tiltrekningskraft og forvitrer, vil noe annet og noen andre komme i stedet og tilfredsstille behovet samfunnet har for organisasjon.
  • Påstanden er altså at samfunnet vil klare seg også uten LO. Utfordringen for den påtroppende lederen er blant annet hvordan LO under hennes ledelse kan trekke fordel av organisasjonens hundreårige historie med alle sine tradisjoner, tenkesett og erfaring fra industrisamfunnet, og unngå at alt som er gjennomlevd og oppnådd, blir betraktet som en fortidslevning og belastning. Forslagene som Gerd-Liv Valla lufter nå midt i julestria, inneholder lite som kan leses som svar på de nye utfordringene.
  • Men kanskje vil utviklingen i Arbeiderpartiet, som tradisjonelt var fagbevegelsens politiske arm, utløse nytenkning. LO-medlemmene blir ikke lenger kollektivt innmeldt i partiet, men samarbeidsorganene er intakte med ukentlige mandagsmøter i samarbeidskomiteen. Det er et mønster som begge parter, men kanskje særlig partiet, har hatt glede av. Etter valget vil Jens Stoltenberg prøve å forhandle fram en utvidelse av mindretallsregjeringen han nå leder, til en flertallsregjering. Øverst på lista over samarbeidspartnere står Kristelig Folkeparti. Skulle et slikt framstøt lykkes, vil det tvinge fram løsere bånd til LO.
  • Det kan virke frigjørende på begge parter, og for LOs del utløse de andre smertefulle omstillingsprosessene som LO må igjennom om organisasjonen skal holde stillingen.