Adjø, solidaritet

Nå går alle ut mot sine egne. Hvor skal dette ende?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KUNSTNERNE ved årets homofestival, Margreth Olins film «Kroppen min» og minoritetsjentenes opprør har en ting felles: De står alle opp som en minoritet blant minoritetene, og utfordrer debatten rundt homofobi, kvinneforakt og fremmedfrykt.

Utforskningen går på tvers av det politisk korrekte, og de nye retningene har overskudd til å distansere seg fra stereotypien om sin egen gruppe, og vil ha seg frabedt at storsamfunnet ser på dem som utstøtte eller hjelpetrengende. De gir blaffen i begrepene normal/unormal, innvandrer/innfødt og minoritet/majoritet.

I stedet krever de individets frihet, uansett hvilken gruppe eller bås de er satt i. Det har nå gått like galt som i partipolitikken, der begreper som høyre og venstre er blitt fullstendig intetsigende.

TRADISJONELL FEMINISME, synet på innvandrere som en homogen gruppe som må hjelpes, homofile som utstøtte - alt dette er tankegods på full fart mot historiens skraphaug. Offertenkningen hjelper ingen. De nye stemmene vil ta et oppgjør med den tause, politisk korrekte offentlighet.

Derfor bretter Margreth ut sin kropp, hyller mannen som elsker henne, og sin egen datter som henter mennesket fram i henne. Hun sier rett og slett noe positivt om menn (tenk det!), og mener at mange kvinner selv må tenke over om de er sin egen undertrykker.

Homser stiller nye spørsmål om gruppementalitet. Det er flere måter å være homofil på, akkurat som det er flere måter å være kristen eller muslim på. De behagelige stereotypiene om den skrullete homsen, den puritanske kristne eller den ortodokse muslim trenger avløsning, selv om mediene gjør så godt de kan for å opprettholde dem.

Innvandrerjenteopprøret provoserer selvsagt mørkemenn i fundamentalistiske miljøer, men også politikere og andre talspersoner som i årtier har levd fett på vedtatte sannheter.

SAMTIDIG SOM 2002- generasjonen krever distanse til offentlighetens oppfatning av dem selv, dukker de nyhellige opp på hvert eneste gatehjørne for å redde verden fra undergang. I Danmark stilte en lovende ung dansk-pakistaner, en 25 år gammel kvinne, til valg for Folketinget.

Mona Sheikh var Det Radikale Venstres kronprinsesse og skulle møte dansk fremmedfiendtlighet og høyrepopulisme med sin perfekte dansk, sin høye utdannelse og sin veltalenhet. Så ble det avslørt at hun tilhørte en religiøs undergruppe med hovedsete i Pakistan, en organisasjon som er for dødsstraff, noe Det Radikale Venstre er grunnleggende motstander av.

På direkte spørsmål om hva hun mente om henholdsvis homofili og dødsstraff, nektet hun å svare i en åpen debatt.

HVORDAN KUNNE en venstreradikal, ung velintegrert kvinne tilhøre en fundamentalistisk organisasjon? Hun sa ved en anledning at hun var «imot dødsstraff i en dansk kontekst». Utsagnet provoserte svært mange asylsøkere i Danmark, som i en rekke tilfeller har flyktet nettopp fra sharialover og dødsstraff. Litt seinere ga hun ut ei bok der hun argumenterte for at religion og politikk ikke er så galt å blande, dersom religionen er «demokratisk valgt av folket». Så dødsstraff er altså greit, så lenge det er demokratisk vedtatt, og i noen land er det altså helt på sin plass å steine folk til døde.

De som virkelig er sterkt savnet i debatten, er de moderate, som lar ekstremistene beholde dagsordenen, og dermed forsterker stereotypiene.

Ikke for det, de moderate er i mediene hver dag, men dessverre er de så dørgende tørre og kjedelige at alle blar om. Men sier du at homofili må kureres, at Norge bør bli islamsk stat eller at pornokremmeren Leif Hagen er Satan, da er du jo garantert å havne på førstesida.