Helt siden kampen om stemmeretten har politikk handlet om gruppers rett til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Skanse etter skanse er brutt ned, privilegier fjernet og rettigheter fordelt jevnere og mer rettferdig. Rundt kravene er det bygd opp organisasjoner som utrettelig arbeider for medlemmenes interesser. Det positive i denne utviklingen er at rettighetstankegangen har sikret mange livsutfoldelse, utdanning, menneskelig verdighet og deltakelse i politiske og kulturelle prosesser. Mindre positivt er at særinteressene også kan stenge for helhet og sammenheng. Et eksempel på dette er kravet om at homofile skal ha rett til å adoptere.

Vi har intet imot at homofile skal få adoptere på lik linje med alle andre som er egnet til å oppdra og ta omsorg for barn. Men noen rettighet bør det ikke bli. Seksuell legning - enten den er homofil eller heterofil - kan i seg selv ikke innebære noen rett til adopsjon. Ei heller sosial status, økonomi eller utdanningsnivå. De som fører denne striden som en rettighetskamp for homofile, er på galt spor. Det er barns rett til å få egnede adoptivforeldre som er sakens kjerne. At slike foreldre finnes blant homofile eller enslige, tviler vi ikke på. Men omsorgen for barn skal ikke reduseres til en rett på linje med eiendomsrett eller stemmerett.