Advent i Ribe

Det fins øyeblikk en vil skal vare. I et slikt bestemte jeg meg for hvilke presanger jeg vil ta med til himmelen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM JEG BLIR SENDT til himmels før jul, vet jeg hvilke presanger jeg vil ta med meg. Tanken fikk jeg i Ribe, den lille idylliske byen sørvest i Danmark. I dager gikk jeg på brusteinene mellom røde teglsteinshus med middelalderlige bindingsverk. Når sola kom fram og strålte mot den frosne marksegnen, hendte det at jeg dro helt ut til dikene og Vadehavet. Og hele veien i det vidstrakte slettelandskapet så jeg domkirkens veldige tårn. Men det var på Weis Stue, hvor farende har hygget seg over glassene siden 1600-tallet, at ånden kom over meg, og ga meg ideen.

RIBE ER EN AV de vakreste byene i Norden. Selv ikke vintermørket kan skjule dens sjarm. Og midt i den godt bevarte byen kan det høres noe så sjeldent i Danmark som fossedur. Hovedgata strekker seg over hele tre vannfall. Ved torget ligger Danmarks eldste hotell, nemlig Hotel Dagmar, bygd i 1581. Atmosfæren er bevart, og det knirker lunt i golv og trapper. Restauranten er blant de beste. En skulle ha forsverget å finne noe sånt i en provinsby. Morgenmaten hentes fra den lokale påleggsslakteren: skinke, rullepølse, spegepølse, lun leverpostej, skinke, bacon og egg. Legges det så til en gammel dansk eller to, skulle alt om riktig kosthold være glemt allerede tidlig på dagen.

ETTER ET SÅ omfattende måltid er det vanskelig å nå lunsj, eller frokost, som danskene kaller det. Heldigvis ligger Weis Stue, kroa, bare fem meter over ei brusteinslagt gate fra Hotel Dagmar. Også her er alt alderdommelig skjevt: golv, vegger, bjelker og tak. Gjennom vinduene ses torget, hotellet og domkirken - katedralen fra 1200-tallet. De danner en slags trekant om torget, hotellet, kirken og kroa. Sild må det være til frokost, skal det være dansk. Kogeflæsk, and og skinke. Øl og snaps, temperert.

Mens jeg satt på Weis Stue, senket skumringen seg over torget, men på himmelen, like over det tomme storkeredet på gavlen til Det Gamle Rådhus, kunne jeg fortsatt se et rødlig skjær. Det bildet var verdt en ekstra snaps, og det var da det slo meg, som det kan gjøre i slike stunder: I dette øyeblikket vil jeg bli.

SÅ OM DET ER mulig, vil jeg ta med denne treenighet - hotellet, kroa og domkirken - til himmelen. Der vil jeg gi kirken til Faderen, hotellet til Sønnen og kroa til Ånden. Det skal bare være én betingelse heftet til gavene, nemlig at jeg kan gjøre bruk av alle tre.

Og for ordens skyld i disse tønnetider, denne artikkel er skrevet uten Vårherre, biskopen og hotell- og kroeierens vitende. Jeg gjorde pent opp for meg alle steder. Hotellet fikk sin regning, likeså kroa, og i domkirkens bøsse ligger det en skjerv.