Advokatens tur

Granskingen etter juksesaken på Radiumhospitalet er igang, men den må ikke legge lokk på en viktig debatt i etterkant av jukset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE UKA har det vært advokatenes tur i forskningsjuks-saken fra Radiumhospitalet. Plutselig endres bildet. Jon Sudbø står gjennom advokat Erling O. Lyngtveit fram som angrende synder. Han påtar seg ansvaret for jukset og frikjenner sine medunderskrivere på artikkelen. Vi ledes til å forstå det slik at det egentlig var han som avslørte seg selv, og ikke hans kollega Camilla Stoltenberg. Vi får jo sympati for den hvite ridderen som påtar seg all skyld. Det er to tusen års tradisjon for det. Og da går nok resten av systemet også fri, for synderens «min skyld» løfter det meste bort fra dem som ikke fanget opp jukset før en helt spesielt informert forsker slo alarm. Hadde ikke Camilla Stoltenberg lest artikkelen, hadde den kanskje fortsatt ikke vært avslørt sammen med det øvrige jukset Jon Sudbø har kunnet drive med på Radiumhospitalet. Da hadde Sudbø fortsatt vært en strålende stjerne på forskningens firmament, medforfatterne kunne stolt vist til Lancet-artikkelen og Radiumhospitalet kunne hatt forhåpninger om mer forskningspenger..

DET ER INTERESSANT hvor raskt man nå frikjenner det systemet som åpenbart ikke hindret Jon Sudbø i å jukse flere ganger. Selv det at han jukset med sin spesialistutdannelse, er blitt en bagatell. Den som ellers stanser så mange utlendinger når de ønsker legejobb i Norge, viste seg å ikke være så farlig når det gjaldt Sudbø. Vi hører igjen fra en jurist, en seksjonssjef i Legeforeningen, som forteller oss at Jon Sudbø er en god fagmann. Rett nok mangler han en tre måneders praksisperiode på Ullevål universitetssykehus. Men han er kompetent, sier advokat Anne-Gry Rønning Moe til Nettavisen.

Slik kan man med en advokatuttalelse gjøre en forsker som ikke er spesialist til spesialist. For meg lyder det som Erasmus Montanus. Men det er altså Legeforeningen som godkjenner spesialister her i landet med myndighet delegert fra Helsedepartementet, og når denne foreningens egen jurist ikke legger større vekt på kravene, er det kanskje tid for å spørre selveste helseministeren om det ikke lenger er så nøye med praksis for å bli spesialist?

MEDISINSK forskning er omgitt av et omfattende kontrollsystem som skal påse at faglige og etiske standarder holdes i et mer og mer pengestyrt miljø. Jeg er enig i at det er viktig at dette systemet fungerer mest mulig ubyråkratisk og selvkontrollerende. Det er ikke ønskelig med noe overvåkingspoliti. Mange forskere er bekymret for at det skal bli følgen av Sudbø-saken. Men det er jo ikke noen nødvendig følge. Men da må man ta denne saken alvorlig. Hvis det blir framstilt slik at det er nok at Sudbø angrer og påtar seg all skyld, er lite vunnet. Da forsvinner skogen for det ene treet. For hvis kontrollsystemet bare fungerer som et godkjenningsstempel for det rutinemessige og lytefrie, mens det som ikke er det, ikke fanges opp annet enn ved rene tilfeldigheter, er det ikke bra nok. Det var jo ikke systemet, men åpenheten som førte til avsløringen. Men selv den er nå i fare innenfor visse typer medisinsk forskning som industrien finansierer.

LEDEREN FOR Regional komite for medisinsk forskningsetikk Sør-Norge (REK Sør), avsluttet like før jul sitt verv etter kort tid fordi han ikke kunne ta ansvar for arbeidet i nemnda. Arbeidsbyrden er så stor at det ikke er mulig å gjøre et forsvarlig arbeid. Sekretæren, som har sprengt alle grenser for overtid for å være så noenlunde á jour, har også kastet kortene. Men departementet, som i dette tilfellet bærer forstavelsen Kunnskaps-, har ikke svart. Det bør det gjøre, og hvis det skal være noen vits med en slik komite, må den selvsagt ha arbeidsforhold som gjør det mulig å oppdage svikt og svakheter. Hvis dette er standarden også ved de øvrige kontrollpunktene for forskningen, er det ikke rart om både sviktende spesialistutdanning og juksedata ikke blir oppdaget. Det trengs fora «som sikrar opne og etisk uavhengige drøftingar basert på gode medisinske skjøn», skriver en tidligere leder av Rådet for legeetikk, professor Reidun Førde om en annen vanskelig legesak. Da kan vi jo starte med det elementære i kjølvannet av Sudbø-saken: Har f eks noen av medforfatterne til jukseartiklene varslet tidsskriftene der artiklene ble offentliggjort?