Æresdrap og 11. september

I kjølvannet av 11. september var mediene og vi andre opptatt av å ikke skape fiendebilder. Det var om å gjøre at ikke islam ble fremstilt som en voldelig religion, og muslimer som åpenlyste eller fordekte terrorister. I kjølvannet av siste ukes tragiske hendelse i Sverige og den påfølgende debatt om ære, skam og tvangsekteskap, synes pendelen å svinge. Faren er nå stor for at vi får en demonisering av islam.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig, og det er mulig å balansere respekt for islam med en nøktern, realistisk debatt om de overgrep som begås i religionens navn, av enkelte mennesker, enkelte steder. Gerd Fleischer skal ha stor takk for at hun om og om igjen bevitner at tvangsekteskap er utbredt blant såvel kristne, hinduer og buddhister som muslimer. Ingen grunn til å henge seg opp i islam her. Likevel gjøres det. Hvorfor?

Partisk

Det henger sammen med at storparten av ikke-vestlige innvandrere i Norden - og deres barn - er muslimer. Følgelig skjer storparten av tvangsekteskap blant muslimer. Men det handler også om at ungdom med innvandrerbakgrunn i Norge har en selektiv og partisk forståelse av islam, naturlig nok. Når så de som har følt problemet på kroppen, vil gå i bresjen mot «et menneskesyn som dreper» - for å sitere Shabana Rehman - står islam sentralt. For det er islam de voksne har misbrukt om og om igjen for å skape ungdommene i sitt bilde. «Det står skrevet i Koranen...» Det er knapt grenser for hva de unge vil ha hørt derom. «Det står skrevet i Koranen...» er blitt en av vår tids mest misbrukte og forslitte fraser.

Faren er stor for at norske stereotype oppfatninger om islam blir begrenset til bilder av kvinner i burqa, arabiske terrorister og tvangsekteskap og andre uhyrligheter som enkelte pakistanere, kurdere, palestinere og andre begår i religionens navn. Det enorme mangfold av verdier, normer, levesett og menneskesyn som praktiseres blant verdens én milliard muslimer - og norske muslimer - mistes helt av syne. Islam blir stående som ensbetydende med f.eks. tvangsekteskap, mens «elopement» - at de unge blir kjærester, løper hjemmefra og presenterer foreldrene med fait accompli - er tradisjon i mange muslimske samfunn, deriblant i Tyrkia og Indonesia. Andre former for kjærlighetsekteskap har også vært praktisert i årtier i hele den muslimske verden.

Akkord

Hvorfor kommer ikke muslimer på banen og forteller det? Hvorfor ikke fortelle om hva som faktisk skjer i verden, for derved å bibringe en nyansert og realistisk forståelse av islam?

Jeg tror jeg vet det, for jeg har hørt svaret om og om igjen: «For da vil de tro at jeg ikke er muslim.» Muslimske menigheter og det norske samfunn har forenet seg om en så snever, tvangstrøyersk oppfatning av islam at det enkelte individ er nødt til å gå på akkord med seg selv for ikke å fremtre som frafallen.

Muslimer gjør ikke jobben sin med å meddele verden om det mangfold, de nyanserte oppfatninger og posisjoner som eksisterer i deres midte, både i og utenfor Norge. Vil man fremheve islam som en toleransens religion, er det nødvendig.

Men vi andre som sitter med kunnskap, gjør heller ikke jobben. Vi pendler mellom to ytterligheter: forsvar og fordømmelse. I kjølvannet av 11. september lå vi lavt for ikke å skape fiendebilder. Undertegnede unnlot også å ta opp enkelte debatter av fare for at timingen ville bli gal.

Stemplet

Ikke desto mindre følte mange muslimer at de ble stemplet. Mange forteller om en kollektiv opplevelse av stigmatisering. Og jeg undres: Har noen av de reaksjoner vi nå ser i Sverige sammenheng med 11. september? Er det tilfeldig at flere kurdiske menn har stått fram og forsvart æresdrapet?

Eller handler det om intensivert bitterhet og intensivert understreking av egen kultur og identitet?

Det har vært flere æresdrap på kurdiske jenter i Sverige siden 1996. Meg bekjent er drapene blitt unisont fordømt inntil nå. Hvorfor slutter mange nå ring om morderen?

Terrorhandlingene 11. september og æresdrapet 22. januar er bare fire måneder adskilt i tid. Begge krever total fordømmelse koblet med en forståelse av at muslimer flest trolig tar totalt avstand fra slike ugjerninger. Men for å overbevise verden om at så er tilfelle, må muslimer i Norden på banen. Som biskop Stålsett og andre har sagt, vi trenger ikke ord, men handling: handlinger som entydig viser at islam er forenlig med grunnleggende menneskerettigheter.