Ærlig, men sant?

Vallas bok et oppgjør med alle "svikerne".

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no):  "Ingunn Yssen ble ikke syk fordi jeg mobbet henne, hun ble syk fordi det var vanskelig for henne å takle at hun ikke mestret jobben."

Dette slår tidligere LO-leder Gerd- Liv Valla fast i sin bok "Prosessen".

Hun kaller det for en ærlig bok, en bok som beskriver hvordan hun har følt prosessen mot seg selv, en bok som beskriver hva som virkelig har skjedd i "Yssen-saken". Eller som hun selv uttrykte det på pressekonferansen mandag: Så sann som mulig.

Men selv om det er en ærlig og åpen bok - er det nødvendigvis sant, det som står der?

Er det Gerd- Liv Vallas versjon som er den rette?

Har hun større krav enn enn andre på å definere virkeligheten, forvalte sannheten?

Mobbet ikke

Gerd- Liv Valla har gang på gang hevdet at hun ikke har vært i nærheten av å mobbe sin tidligere medarbeider i LO, Ingunn Yssen. Dette gjentas i boka.

SKUFFET OVER SVIKERNE: Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla lanserte mandag sin bok "Prosessen" med over 100 journalister tilstede i "Litteraturens Hus" i Oslo. FOTO: SCANPIX
SKUFFET OVER SVIKERNE: Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla lanserte mandag sin bok "Prosessen" med over 100 journalister tilstede i "Litteraturens Hus" i Oslo. FOTO: SCANPIX Vis mer

Et uavhengig granskingsutvalg, som LO selv oppnevnte, konkluderte med det motsatte: At Yssen ble trakassert og svært dårlig behandlet.

Dette er ikke Valla enig i, hun hevder tvert i mot  at Yssen har snakket usant og at Fougnerutvalget  har opptrådt svært klanderverdig. 

Hun har riktignok vært irritert på Yssen, men det har vært fordi den internasjonale sekretæren ikke gjorde jobben sin, skriver hun i boka.

Den tidligere LO-lederen medgir at hun kan ha hatt en tøff lederstil, men en kvinne i henne posisjon må være tøff, og hun har aldri behandlet noen dårlig.

Det er i det hele tatt ikke antydninger til selvransakelse, selvkritikk, dårlig samvittighet eller refleksjon over at hun burde ha opptrådt annerledes i forhold til  Yssen.

Valla har derimot et stort behov for gjengjeldelse, et uttrykk hun selv bruker i boka.

Og det er lett å forstå at det føles ille å bli beskyldt for noe man selv føler man ikke har gjort. Men det er dermed ikke sagt at den følelsen er ensbetydende med sannheten.

Et oppgjør med svikerne

Vallas bok er et oppgjør ikke bare med Ingunn Yssen, med Jan Fougner og psykiaterne som deltok i gransklingsarbeidet.

Den er et oppgjør med et stort antall personer som har har vært involvert i prosessen, alle de som ikke aktivt har støttet henne:

Aps partisekretær Martin Kolberg,  eks forbundsleder Kjell Bjørndalen,  statsminister Jens Soltenberg,  statsråd Bjarne Håkon Hansen, eks LO-leder Yngve Hågensen, eks-medarbeider Berit Reiss- Andersen, eks-medarbeider Øystein Mæland og en rekke andre "svikere".

De får tildels sterke karakteristikker. Stoltenberg blir for eksempel betegnet som falsk.

Hun følte seg sviktet av Jens, fordi han ikke ga henne den politiske støtten hun trengte.

Og hun følte seg sviktet av Kolberg fordi han i det hele tatt stilte opp når Fougnerutvalget innkalte ham som "vitne". 

Det er fullt forståelig at Valla ble skuffet over at personer hun hadde oppfattet som lojale, nå viste "en annen side", og at hun ønsker gjengjeldelse.

Men for å oppnå hva?  Et godt ettermæle som LO-leder?

Det finnes ikke nødvendigvis én objektiv sannhet i en slik sak, den kan ha flere sider. Men et uavhengig utvalg har fastslått av Ingunn Yssen ble mobbet.  Selv om måten utvalget har jobbet på  kan diskuteres, så er det mobbingen som er sakens kjerne.

Den som har følt seg som offer, som mobbet, har rett til å føle seg dårlig behandlet, og har rett til å  definere hva som er skjedd.

 Den som er blitt beskyldt for å ha mobbet, har selvsagt rett til å forsvare seg. Nå har Valla gjort det. Hun slår kraftig tilbake - ikke bare mot Yssen, men mot alle dem som støttet henne, som ikke var lojale mot LO-lederen.

Vi skjønner behovet for å ta igjen, etter å ha blitt utsatt for så mye negativ medieomtale - en dobbel tsunami - som hun selv uttrykte det. Men hvor klokt det er, er en annen sak.

Det er tvilsomt om dette øker sympatien for Valla og bedrer hennes ettermæle.

Og den bereder i hvertfall ikke grunnen for et hyggelig samarbeid når hun kommer tilbake til Folkets Hus. Noe hun har varslet at hun gjør.

Boka er mer et signal om at krigen trappes opp.

Den er imponerende detaljrik, underholdende, godt skrevet og avslører en "elefanthukommelse".  Den gir et interessant innsyn i  relasjoner på toppen i norsk politikk. Men at Vallas dagbok - og konklusjoner- blir stående som den sanne historien om hva som egentlig skjedde i Yssen-saken, det kan hun ikke forvente.