Afghanernes skjebne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Demonstrasjonen på Løvebakken er en påminnelse om de afghanske flyktningene er et uløst problem. Etter å ha gått fra Trondheim til Oslo i omvendt pilegrimsmarsj, har de 45 afghanske flyktningene slått seg ned foran Stortinget. De ber om opphold, bolig og utdanning. Nesten alle har fått endelig avslag om opphold i Norge. Flere lever uverdige liv i skjul. De har oppholdt seg i Norge i tre til seks år. I mellomtida er situasjonen i hjemlandet forverret.

Da et hundretall afghanere sultestreiket på Domkirkeplassen i Oslo i juni i fjor, vakte det oppsikt. Det er den største demonstrasjonen asylsøkere har gjennomført. FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) reagerte sterkt på at norske myndigheter ville tvangsreturnere flyktninger fra utrygge områder til Kabul, selv om disse ikke har tilknytning til hovedstaden.

Ett år etter, splitter igjen afghanersaken. Statssekretær Libe Rieber-Mohn uttalte at demonstrantene er enslige, ressurssterke menn som ikke kan defineres som flyktninger. Leder for Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø så rødt og krevde statssekretærens avgang. Også Ågot Valle, SVs utenrikspolitisk talskvinne mener det er uforsvarlig å sende flyktninger tilbake nå.

Gruppa foran Stortinget er ikke ensartet. Afghanske flyktninger har ulik bakgrunn når det gjelder geografi, familiehistorie og forfølgelse. 430 afghanere har fått endelig avslag det siste året. Mange er sendt tilbake til Kabul uten at offentligheten er kjent med hvordan de har det.

En stornemnd, et eget organ i Utlendingsnemnda, skal nå ta stilling til om Norges håndtering av afghanerne bryter med FNs anbefalinger. Når Norge returnerer avslåtte asylsøkere til Afghanistan, sender vi folk tilbake til krig. Norge bør som et absolutt minstekrav, følge høykommissærens anbefalinger. Det er på høy tid å få klargjort situasjonen for arme afghanerne. På oss virker håndteringen både uproff og inhuman.