Afghanistan trenger støtte

Krigsdebatten bør ikke handle om venstresiden og høyresiden, det bør handle om hva som er best for afghanerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et minne er brent inn i meg og det er når artillerinedslagene stoppet i Bosnia i november 1995, kun noen uker tidligere så jeg en norsk soldat bli drept av et av disse artillerinedslagene, for ham kom våpenhvilen for sent. Denne opplevelsen er ikke enkel å beskrive for noen som ikke selv har opplevd artillerinedslag eller krigshandlinger.

Men som om man skrudde av en bryter så ble det slutt på krigshandlingene i Bosnia da Dayton avtalen trådde i kraft, det skjedde faktisk nøyaktig på klokkeslettet. Jeg trodde nesten ikke at det var sant etter å ha vært vitne til så ufattelig mange våpenhviler og FN-resolusjoner som ble brutt, mye takket være handlingslammede europeiske politikere. Men denne gangen holdt det faktisk, dag etter dag, uke etter uke.

Neste bekymring ble hvordan overgangen fra å være FN-soldat til å bli NATO-soldat ville bli. Ville vi nå måtte ty til makt? Ville vi bli oppfattet som en av de krigførende partene og være fritt vilt? Takket være overveldende mili tær innsats og en gjennomtenkt avtale så ble det ikke løsnet et eneste skudd av NATO-styrken som overtok etter en totalt mislykket FN-styrke. Det sto ikke på soldatene, vi skiftet bare merke og fortsatte vår innsats, men nå med et mandat og slagkraft som gjorde oss i stand til å utgjøre en forskjell.

Jeg husker godt at mennesker returnerte til landsbyer hvor ingen hadde vist seg så lenge jeg hadde vært der, og at det hele tiden ble lagt nye tak på ødelagte hus. Det høres kanskje banalt ut, men i et slikt scenario var et hus med nytt tak nærmest en attraksjon.

Jeg husker også at de som har tatt enerett på begrepet "krigsmotstander" begynte å protestere mot USA sin innblanding i Bosnia, på samme måte som jeg husker et videoopptak av de demostrantene som ropte "Nobels krigspris" da FNs fredsbevarende styrker mottok Nobels fredspris i 1988, jeg så det på et videoopptak av Dagsrevyen når jeg selv satt i et skur i Sør-Libanon som FN-soldat.

Du skal lete lenge i norsk media for å finne ut at Norge har bidratt til å bygge 300 skoler i Afghanistan, og du må lete like lenge for å finne ut at Taliban har brent ned like mange.

Jeg er helt enig i Aage Borchgrevink når han skriver at Krigsmotstanden ikke blir mobilisert av sympati for ofrene, men av fascinasjon for den sterkeste av aktørene. Når USA/NATO angrep serberne i forbindelse med Kosovokonflikten var det stor motstand, hvor ble motstanden av når det nå er kosovoalbanerne som angriper den serbiske minoriteten i Kosovo?

Det blir litt surrealistisk når Kirsti Bergstø tilskriver Aslak Nore "makta har rett" i et forsøk på å nøytralisere hans arumenter, det er jo blant annet hennes eget parti SV som er makta i Norge i dag, men demokrati står kanskje ikke så høyt i kurs i SU? Jeg spør også, i likhet med Aslak Nore, om nevnte forfattere og skuespillere har tenkt gjennom sitt standpunkt, eller enda viktigere - om de har tenkt gjennom konsekvensene av et slikt standpunkt. Man kan ikke innta et standpunkt uten å ta hensyn til konsekvensene?

KRIGSMOTSTANDERNE: - Da FNs fredsbevarende styrker mottok Nobels fredspris i 1988, ropte de "Nobels krigspris". Jeg så det på et videoopptak av Dagsrevyen når jeg selv satt i et skur i Sør-Libanon som FN-soldat, skriver artikkelforfatteren. Bildet er av en norsk FN-soldat i Libanon. Illustrasjonsfoto: Scanpix
KRIGSMOTSTANDERNE: - Da FNs fredsbevarende styrker mottok Nobels fredspris i 1988, ropte de "Nobels krigspris". Jeg så det på et videoopptak av Dagsrevyen når jeg selv satt i et skur i Sør-Libanon som FN-soldat, skriver artikkelforfatteren. Bildet er av en norsk FN-soldat i Libanon. Illustrasjonsfoto: Scanpix Vis mer

Hvordan kan Kirsti Bergstø påstå at Aslak Nore har et "krigsengasjement" og hva kvalifiserer til tittelen "krigsmotstander"? Er man forkjemper for krig fordi man er uenig i SU i spørsmålet om hvordan man oppnår fred? Hvordan kan noen ta enerett på slike begreper?

"Halvparten av Norges befolkning støtter kravet om å hente soldatene hjem" er påstanden til Kirsti Bergstø, og hun støtter seg her (trolig) til en meningsmåling utført av Klassekampen akkurat i dagene hvor norske soldater var i kamp i Afghanistan og hvor en norsk soldat ble drept og en såret. Det var rundt 3.000 som deltok i meningsmålingen. Med hvilken rett inntar man en slik overfladisk holdning til et så alvorlig spørsmål? Å bruke en slik meningsmåling som argument er etter min oppfatning rett og slett bevis på at man ikke er opptatt av å fokusere på sentale spørsmål, men kynisk er opptatt av politikk.

Det som er et sentralt spørsmål er hvordan man skaper et pusterom (stabiliserer) for afghanerne til å kunne påvirke sin egen fremtid uten at det er den mest brutale som dikterer agendaen. Hvis man er i tvil om at Afghanerne trenger hjelp til å få dette pusterommet så mener jeg at man ikke forstår realitetene, og at man ikke har satt seg godt nok inn i situasjonen. Ett hinder er fokusering på politiske spørsmål som ikke direkte har noe som helst med Afghanistan å gjøre. For eksempel det faktum at operasjonen for NATO sin del også blir et bilde av hvor sterk denne alliansen er. Det er et bilde som begynner å sprekke når man ser at NATO er totalt avhengig av politikernes velsignelse for den minste troppebevegelse, og når man ser at politkerne ikke er interessert i å ta de negative konsekvensene av at de valgte å sende sine soldater til Afghanistan.

Ofrene for politikernes manglende besluttsomhet er afghanerne og ISAF soldatene. Dette er et demokratisk privilegium, men samtidig feil bruk av demokratiet. Hvor troverdig er NATO-motstanderen SU/SV i slike spørsmål? Jeg trenger ikke å nevne hvordan motstanden mot USA går på bekostning av konstruktive løsninger for Afghanistan.

Hvorfor klarer ikke ISAF å sørge for større sikkerhet i Afghanistan? Jeg har aldri sett SU stille dette spørsmålet, de er mest opptatt av å trekke styrken ut. Svaret er åpenbart hvis man har et snev av interesse av det som foregår i Afghanistan i stedet for å fokusere på helt andre spørsmål. Et underbemannet ISAF kan ikke utføre oppgaven de har fått av sine respektive regjeringer. Man sender altså soldater men er ikke villig til å sende mange nok til at de kan gjøre jobben de er satt til. Resultatet sier seg selv, de blir avhengig av å kalle inn flystøtte med de negative bivirkninger slikt ofte gir.

Videre så ble det gitt løfter om en enorm humanitær innsats, dette har ikke blitt fulgt opp av det internasjonale samfunn. Effektiv humanitær innsats er avhengig av sikkerhet, og dermed saboterer man den humanitære innsatsen ved å ikke sørge for nødvendig sikkerhet. Mens man krangler dør både afghanere og internasjonale soldater unødvendig. Dette handler om vilje til å gjøre d et som er nødvendig, men i stedet sklir debatten ut og ender opp med å handle om helt andre ting.

Det er selvfølgelig ingen miltær løsning i Afghanistan. Stadig terper "krigsmotstanderne" på dette, til tross for at selv generalene utrykker det samme.

Ser ikke SU sammenhengen mellom evnen til å stabilisere og muligheten til å bedrive humanitær virksomhet?

Ser ikke SU at et underbemannet ISAF ikke er i stand til å stabilisere og at den afghanske hær og politi ikke klarer å utføre jobben sin uten tilstrekkelig trening og utrustning. Er det virkelig så vanskelig å se hva de konkrete problemene er?

Tror SU virkelig at problemene vil forsvinne hvis ISAF styrken trekkes ut? Eller er det slik å forstå at så lenge vi ikke er del av problemet i Afghanistan så er problemet uinteressant? Da trenger vi ikke å ta direkte stilling til det?

Vi er alle enige om at det ikke finnes enkle løsninger, kan vi ikke alle også forsøke å bli mer konstruktive rundt spørsmålene om hva som må til og ikke minst fokusere på potensielle konsekvenser av de forskjellige løsningsforslagene?

Det skal være en debatt rundt slike spørsmål, men debatten bør ikke komme i veien for konstruktive løsninger. Etter min mening er det ikke Taliban eller krigsherrer som snur kappen alt etter som hva som tjener deres interesser best som er hovedutfordringen, hovedutfordringen er mangelen på en helhetlig og samlet innsats fra det internasjonale samfunn, når man først har gått til det skritt å blande seg inn.

Dette bør ikke handle om venstresiden og høyresiden, det bør handle om hva som er best for afghanerne, hva kan vi gjøre for å gi dem det pusterommet de sårt trenger?