Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

AFP, likelønn og lærere

Forventningene til årets lønnsoppgjør er så store at det kan ende med tiårets lønnsfest – med stor fare for bakrus, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke siden 1998 har buen vært så spent som nå. Norsk økonomi er på tampen av en langvarig høykonjunktur. Det er press i arbeidsmarkedet og stort behov for alle ledige hender. Arbeidsgivere i private bedrifter byr over hverandre i jakten på nøkkelkompetanse. Arbeidsmarkedet støvsuges. Statistisk sentralbyrå, Norges Bank, Finansdepartementet og sjeføkonomene i våre største finansinstitusjoner har høyere anslag for lønnsveksten enn på mange år. Det er ikke uttrykk for håp, men for realisme. Og tregheten i systemet gjør at det tar tid før bølgene fra børsuroen og amerikansk boligkrakk når våre kyster.

Og der ligger tre drivende miner i overflaten: AFP, likelønn og lærerlønn.

Det er i dette oppgjøret den framtidige AFP-ordningen skal på plass. Den er avtalefestet, og må derfor reforhandles, slik at den passer med den nye moderniserte folketrygden som innføres fra 1. januar 2010. AFP kan ikke lenger være «så god» at den lokker folk til å slutte ved 62 års alder. De som jobber lenger, må få mer i pensjon. Det er hele poenget med pensjonsreformen. Det innser alle på toppnivå i vår sosialdemokratiske stat. Men på gølvet vil de ikke forstå. For de ser at de taper relativt på det nye systemet. Selv om man i forhandlingene skulle lykkes å få et flatt AFP-tillegg som sammen med førtidspensjon blir på nivå med det dagens 62-åringer får, vil de som går av tidlig tape i forhold til de som jobber lenger. Og bare det er nok til å skape misstemning i LOs venstrefløy, som er sterkere enn på 15-20 år. Og de har gode argumenter. Ordningen ble etablert for at sliterne skulle få en verdig retrett fra arbeidslivet og ikke bli tvunget over på uføretrygd. Dessuten er statistikken klar. De som har mest behov for AFP er også de som har kortest levealder, og i realiteten belaster pensjonsordningene minst. Argumentene, holdningen og tilløp til Valla-nostalgi skaper trøbbel for LO-ledelsen som både vil ha et bra resultat for medlemmene, for regjeringen og for samfunnsøkonomien. Som om Roar Flåthen ikke hadde nok problemer med gjenstridige motparter i NHO og i regjeringen. Derfor kan AFP-floka ende i streik og/eller flukt fra Ap. Uansett gir det dystre utsikter for Jens.

I tillegg er likelønnsspørsmålet heist høyere enn før, med en regjeringsoppnevnt kommisjon som skal avgi sin innstilling i februar, i god tid før lønnsoppgjøret tar til. Nå er kommisjonens leder, Anne Enger, klar på at verken hun eller regjeringen kan blande seg inn i lønnsforhandlingene. Likevel vil det forundre oss om hun ikke påpeker skjevheter i selve lønnsdannelsen og i verdifastsettelsen av kvinnedominerte yrker. Den evige forskjell på 15 prosent i menns favør kan jo ikke rettes opp bare med økt pappapermisjon. Dessuten er det politikere som er arbeidsgivere til de 700 000-800 000 arbeidstakerne i stat og kommuner. Så mye har vi lært gjennom åra: Vil de, så kan de. Legeoppgjøret i 1996 og lærerpakka i 2001 var politikerdrevne lønnsoppgjør som sprengte alle rammer fordi det var nødvendig.

Det er først og fremst i offentlig sektor likelønnsproblematikken vil veie tungt fordi det er her kvinnene er i flertall. De har en tendens til å sakke etter lønnsmessig i langvarige høykonjunkturer. Når sosionomer, pleiere og lærere i tilstrekkelig mange år har sett at kollegene i privat sektor seiler fra dem, dannes det et trykk som er vanskelig å holde under lokk. Samtidig skaper det rekrutteringsproblemer i stat og kommune. Det er på en måte velferdsarbeidernes tur i år. Mest oppmerksomhet har lærerne fått, siden de er nøkkelfaktoren som skal bringe norske elever høyere opp på PISA-rankingen. Riktignok tror noen i næringslivet at lærerne blir dyktigere med litt større lønnsdifferensiering. Men de som vet bedre, og vil ha en god offentlig og likeverdig skole med prima lærerkrefter, innser at det må mer til.

Dermed er det duket for harde slag ved ulike fronter. Vi må regne med at årsrapportene med avsløringer av ublue ledergodtgjørelser og fallskjermer tenner gnister i år også. Et par uoverveide betraktninger fra Jens Ulltveit Moe med flere, hjelper også godt til som regel. De skal takke sin gud og sine ansatte for at norske lønnsoppgjør er svært sentralstyrte greier med mange samtaler i kulissene. Det sørger for at kapitalistene beholder både konkurranseevne og rikdom. Hadde det ikke vært for at streiker i Norge er så formålsløse, ligger forholdene ellers godt til rette for god gammeldags klassekamp denne våren.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media