AFP, likelønn og lærere

Forventningene til årets lønnsoppgjør er så store at det kan ende med tiårets lønnsfest – med stor fare for bakrus, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Ikke siden 1998 har buen vært så spent som nå. Norsk økonomi er på tampen av en langvarig høykonjunktur. Det er press i arbeidsmarkedet og stort behov for alle ledige hender. Arbeidsgivere i private bedrifter byr over hverandre i jakten på nøkkelkompetanse. Arbeidsmarkedet støvsuges. Statistisk sentralbyrå, Norges Bank, Finansdepartementet og sjeføkonomene i våre største finansinstitusjoner har høyere anslag for lønnsveksten enn på mange år. Det er ikke uttrykk for håp, men for realisme. Og tregheten i systemet gjør at det tar tid før bølgene fra børsuroen og amerikansk boligkrakk når våre kyster.

Og der ligger tre drivende miner i overflaten: AFP, likelønn og lærerlønn.

Det er i dette oppgjøret den framtidige AFP-ordningen skal på plass. Den er avtalefestet, og må derfor reforhandles, slik at den passer med den nye moderniserte folketrygden som innføres fra 1. januar 2010. AFP kan ikke lenger være «så god» at den lokker folk til å slutte ved 62 års alder. De som jobber lenger, må få mer i pensjon. Det er hele poenget med pensjonsreformen. Det innser alle på toppnivå i vår sosialdemokratiske stat. Men på gølvet vil de ikke forstå. For de ser at de taper relativt på det nye systemet. Selv om man i forhandlingene skulle lykkes å få et flatt AFP-tillegg som sammen med førtidspensjon blir på nivå med det dagens 62-åringer får, vil de som går av tidlig tape i forhold til de som jobber lenger. Og bare det er nok til å skape misstemning i LOs venstrefløy, som er sterkere enn på 15-20 år. Og de har gode argumenter. Ordningen ble etablert for at sliterne skulle få en verdig retrett fra arbeidslivet og ikke bli tvunget over på uføretrygd. Dessuten er statistikken klar. De som har mest behov for AFP er også de som har kortest levealder, og i realiteten belaster pensjonsordningene minst. Argumentene, holdningen og tilløp til Valla-nostalgi skaper trøbbel for LO-ledelsen som både vil ha et bra resultat for medlemmene, for regjeringen og for samfunnsøkonomien. Som om Roar Flåthen ikke hadde nok problemer med gjenstridige motparter i NHO og i regjeringen. Derfor kan AFP-floka ende i streik og/eller flukt fra Ap. Uansett gir det dystre utsikter for Jens.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer