Afrikas jerngrep

Lederne i Vesten har åpnet statskassene på klem. Artistene har sunget. Hjelper det Afrika?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET FINNES et spesielt bånd mellom Europa og Afrika, en felles historie som er skrevet med blod og mildnet med barmhjertighet. Europeerne styrte Afrika tilstrekkelig lenge til å knuse de lokale maktstrukturene, men for kort til å etterlate seg holdbare politiske systemer eller naturlige statsdannelser. De som overtok makten, var mennesker som den nigerianske forfatteren Chinua Achebe karakteriserer som «de smarte, de heldige, men knapt de beste». Siden er disse lederne og deres etterkommere blitt kontinentets rikeste og mest korrupte, godt hjulpet av internasjonale selskaper som plyndrer Afrikas ressurser. Ikke sjelden er u-hjelp glasuren på kaka.

PÅ G8-MØTET i Gleneagles i Skottland forpliktet ledende vestlige land og Japan seg til å øke bistanden til Afrika med 25 milliarder dollar. For den som er bekymret for portemoneens bunnfall, er dette beløpet hinsides enhver fatteevne. Men i forhold til G8-landenes økonomi, er det ikke spesielt imponerende. Alt i alt øker disse landenes bistand fra 0,3 prosent av bruttonasjonalproduktet til 0,36. Til sammenlikning er tallet for Norge 0,92 prosent. Her handler det ikke om å gi så det svir. Likevel skal ikke initiativet avfeies som ubetydelig. Det viktigste med møtet i Gleneagles var at de rike landenes bistand vil øke etter at hjelpen tidligere har stagnert eller blitt redusert.

STORBRITANNIAS statsminister Tony Blair er arkitekten bak den nye given for Afrika. I pakt med sitt politiske fundament, dvs. å forvandle politiske saker til runde verdispørsmål, uttalte Blair i Underhuset at «Afrika er et presserende moralsk spørsmål som krever vår oppmerksomhet». Mange vil innvende at Afrika har fått nok av europeisk moral, enten den har vært enkel eller dobbel. Derfor har det ikke vært noen mangel på kritiske, afrikanske stemmer som hevder at Europas dårlige samvittighet aldri kan - og heller ikke bør - løse verdensdelens problemer. Det må afrikanerne gjøre selv. De peker på landskapet bortenfor den enkle moral, det som beherskes av maktens snyltere, av byråkrati som hindrer utvikling og som holder folk nede. Det er denne type ærlighet som gir håp fordi den sier at rettferdighet er viktigere enn barmhjertighet.

ET GRUNNLEGGENDE problem er at den koloniale strukturen ennå holder Afrika i et jerngrep. Jerngrepet er til dels fysisk, for eksempel er infrastruktur og næringsliv fremdeles preget av de tidligere kolonimaktenes handelsinteresser. I tillegg finnes kulturelle og politiske overføringer som påvirker undervisning, mediene og offentlig administrasjon. Innenfor dette historiske rammeverket slåss lokale eliter - ofte rene røverbander - om kontrollen over staten. Slik kontroll gjør det mulig å inneha de lukrative rollene som agent og kontrollør overfor utenlandske selskaper og andre som plyndrer landenes råvarer og utnytter arbeidskraften.

KATASTROFEN i denne samfunnsmodellen forsterkes av at korrupsjonen i Afrika er mer skadelig enn andre steder i verden. Det skyldes ikke at grådigheten er større, men at så lite av de svarte pengene investeres i eget land. De saltes vekk i europeiske og amerikanske banker eller i skatteparadiser. Andre steder i verden vaskes pengene hvite for å bli investert i legitim virksomhet. I Afrika forsvinner de for godt fordi det er liten tillit til samfunnets stabilitet.

I ET SLIKT perspektiv er ikke Afrikas problemer noen gåte, men snarere et klassespørsmål. De lokale elitenes posisjoner og maktapparat fremmer en statsform uten et effektivt sivilt samfunn. Afrika trenger desperat en levende og sterk privat økonomisk sektor med lokal forankring. Like sterkt er behovet for et sivilt samfunn, dvs. uavhengige organisasjoner, uavhengige medier, trossamfunn, fagbevegelse, partier osv. Et av kontinentets hovedproblemer er nettopp fraværet av samfunnskrefter som ikke kan overtas, domineres eller innlemmes i eliten.

BILDET KAN selvfølgelig tegnes for mørkt. For eksempel øker antall land som holder frie valg, og mye positivt har skjedd innenfor helsesektoren. Afrikas håp er likevel Afrikas folk. De vil slutte opp om ekte politiske ledere. Tro bare ikke de vil seire raskt. Det vil ta flere tiår.