Aftenposten sukker lettet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatten om innvandringspolitikken har de siste dagene gått gjennom diverse morgenutgaver og aftenutgaver. Denne siste runden begynte med utspillene fra professorene Berthold Grünfeld og Thomas Hylland Eriksen som vi kommenterte på lederplass i gårsdagens avis. Professorene fikk Fremskrittspartiets talsmenn anført av Carl I. Hagen og Per Sandberg til å danse på bordene. Intet vakkert syn.

Partene samlet seg om kvelden i «RedaksjonEN», der aftenutgaven av Grünfeld var vesensforskjellig fra morgenutgavens ordbruk. Aftenutgaven formulerte sine synspunkter på innvandreres rettigheter og plikter så nyansert at de fikk tilslutning fra SVs Heikki Holmås. En sikkert skuffet Carl I. Hagen valgte da å holde seg til morgenutgaven og ta den til inntekt for hele Fremskrittspartiets innvandringspolitikk gjennom de siste tjue åra.

Så kom Aftenposten på lederplass i sin egen morgenutgave i går. Der var det som om år med frustrert tilbakeholdenhet fikk slippe fram i et langt lettelsens sukk over at Grünfeld nå hadde gjort det stuerent å mene nesten det samme som Fremskrittspartiet. Bare de danske rasistene til Pia Kjærsgaard var nå blitt «i barskeste laget». Avisa snuste forsiktig på Fremskrittspartiets håpløse forslag om at Norge skal opprette og drive asylmottak i Afrika eller andre steder. At professor Thomas Hylland Eriksen nå har erklært seg som Frp's nyttige idiot i denne saken, tyder på at professoren enten ikke vet om, eller glatt overser, alle juridiske, menneskerettslige og menneskelige problemer ved dette forslaget. For Frp handler det om å spare penger og slippe å ha brune mennesker her i landet.

Problemet i innvandringspolitikken er ikke bare behandlingen av innvandrere og asylsøkere, men i høy grad også Høyres og Fremskrittspartiets kniving om å trekke til seg innvandringsskeptiske velgere. I den dragkampen foregår en slags politisk auksjon som er en variant av det amerikanske konservative begrepet «tough love», som kan oversettes med barsk omsorg. I praksis myntes dette ut som en slags sosialpolitisk atferdsterapi der, i dette tilfellet, innvandreren skal tuktes til akseptabel atferd.

Sjansene til å lykkes overfor innvandrerne med slike ubrukelige og ofte umenneskelige metoder, er uhyre små. Dessverre lykkes knivingen bedre overfor fordomsfulle velgere.