Agenter imellom

Langt hjemmefra kan vi komme til å sende de merkeligste signaler til våre medmennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VORONEZJ (Dagbladet): Sko må man ha, og etiketten skal følges - det gjelder også her i Voronezj. Men det er ikke lett når man glemmer sine mørke sko i Moskva, og er buden i byens filharmoniske selskap. Vel, musikerne gir nok blaffen i skoene mine, og mitt vertskap vet at jeg er utlending og derfor troende til litt av hvert, så dette går nok bra, tenkte jeg og ikledde meg mørk dress og mitt eneste gjenværende par sko, som er lyse.

KONSERTEN

gikk da også smertefritt, ingen bemerket fottøyet jeg i min selvopptatthet hadde bekymret meg over. Også jeg glemte raskt det hele. Musikken og musikerne var fremragende, og nok en gang ble jeg minnet om hvilket høyt kulturelt nivå som råder i dette landet, også utenfor hovedstedene. En pensjonert professor i musikkhistorie trådte fram på podiet før hvert stykke, og fortalte om det vi skulle høre, satte det inn i en musikkhistorisk sammenheng, og skildret dets plass i komponistens biografi og verkhistorie. «Noen hater disse innslagene og føler seg bare forstyrret,» hvisket mitt vertskap til meg, «mens andre setter virkelig pris på det. Han er et like fast innslag i konsertene som musikken selv.» Personlig likte jeg å få de kortfattete fortellingene og forklaringene; dessuten minnet de meg om den lange folkeopplysningstradisjonen som også er en del av dette landets kultur, og som heller ikke bolsjevikpartiet var fritt for. Tvert imot, bolsjevikenes første prosjekt var å alfabetisere landet, å lære folket å lese og skrive. Feilen var bare at man etter hvert fratok elevene det de selv ville lese, og hindret dem i å skrive - når de først hadde lært det.

JEG VAR

blitt invitert med til konserten bare timer før den startet, fordi en annen ikke kunne komme. Jeg visste at mine venner hadde planer for kvelden, men jeg visste også at de, i likhet med alle russere, ville gjøre alt som sto i deres makt for meg - gjesten som så plutselig hadde dukket opp. Da konserten var slutt, takket jeg derfor for invitasjonen, og forklarte at jeg nå dessverre hadde avtale med andre bekjente i byen. Så gikk jeg til restaurant Pusjkin for å spise, alene.

RESTAURANTEN

er relativt nyåpnet og en av byens bedre, og mest populære. Jeg fant et tomannsbord innerst i lokalet, satte meg ned og bestilte forrett og hovedrett. Litt lenger borte holdt et større selskap til. Det besto av seks «skap», som det heter på russisk: Svære, brede, unge menn med brautende atferd og deres seks pyntedokker. Mennene skålte i vodka, holdt taler og sang soldatsanger, mens jentene nippet til dyr fransk vin. Fra tid til annen gikk han som tydelig var festens midtpunkt, fram til restaurantens musiker, ga ham 500 rubler og ba ham spille bestemte melodier. Summen tilsvarer omkring 125 kroner, eller litt mindre enn minstesatsen for en månedslønn i staten. Plutselig grep sjefskapet mikrofonen: «Jeg vil gjerne gjøre mine venner og andre her oppmerksom på at vi har besøk fra KGB, og jeg ønsker ham velkommen. Han vet ikke at jeg vet, men jeg vet,» sa han og pekte på meg: «Der sitter han. Men han kan gjerne få høre våre sanger og våre taler. Vi har ingenting å skjule!»

JEG REISTE MEG,

takket for velkomsthilsenen og spiste videre. Flere ganger under måltidet grep han mikrofonen på ny og fant en anledning til å framheve at agenten var avslørt. Da jeg var ferdig med måltidet, spurte jeg ham hvorfor han trodde jeg var fra KGB. «Jeg tror ikke, jeg vet!» svarte han. «Nå vel. Men hvorfor vet De det?» spurte jeg. «For det første,» svarte han, «har De satt dem med full oversikt over restauranten og alle gjestene...» «Ja,» avbrøt jeg, «jeg er på et vis i etterforskningsbransjen jeg også: jeg er journalist.» «Ha, De er fra KGB!» insisterte han, og fortsatte: «For det andre bestilte De flere retter, slik at De hadde en unnskyldning for å sitte her lenge. Og for det tredje, og det er det viktigste: De har mørk dress, men lyse sko! Det viser at De bare har dressen til låns, for i kveld.»

TIL DETTE

svarte jeg ingenting, men ga ham min akkreditering fra russisk UD. Han studerte kortet en stund, så opp på meg, så på kortet igjen. Deretter rakte han fram hånda: «Viktor Ivanovitsj Ivanov. Afghanistan-veteran og tidligere offiser i KGB! Jeg trodde jeg hadde truffet en kollega.» Neste dag kjøpte jeg svarte sko.

. . Dette er fjerde artikkel fra Peter Normann Waages reise i Russland.