Akademisk drift

En ny utredning om høyere utdanning er nedsatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KUNNSKAPSMINISTER Øystein Djupedal har nedsatt et utvalg som skal utrede den videre utvikling innenfor høyere utdanning. Det er bra, ikke minst fordi det er mange av oss som har begynt å lure på om Djupedal egentlig er barnehageminister. Men nå vil han skape «faglig sterke og livskraftige institusjoner» innen høyere utdanning.

UTVALGET skal ledes av professor ved Høgskolen i Oslo, Steinar Stjernø, og sjelden finner en statsråd fram til en mer egnet utreder. Stjernø er en frukt av masseuniversitetets første fase i 1960-åra, og skrev sin magisteravhandling om de store universitets- og høgskolereformene som kom i 1960- og 70-åra etter omfattende utredninger ledet av Kristian Ottosen. Stjernø var selv en deltaker i studentprotesten mot rasjonaliserings- og effektiviseringstiltakene som mange leste inn i Ottosen-komiteens forslag. Magisteravhandlingen la til grunn en marxistisk analyse, og så resultatene som en tilpasning til monopolkapitalens funksjonelle krav til høyere utdanning.

SOM EN SKJEBNENS ironi ble nylig Stjernøs avhandling gjenstand for historikeren Fredrik Thues analyse i en forelesning til den filosofiske doktorgrad. Slik kan historie fra tid til annen bli samtid, ja nesten framoverskuende. Thues poeng er at masseuniversitetet siden 1960-tallet har endret synet på utdanning. Der Stjernø så nytteaspektet som den drivende kraft bak valg av utdanning -  der høgskolenes korte fagutdanninger ble en rask vei inn i et næringsliv som etterspurte snever fagkompetanse -  ser Thue utviklingen som en kulturendring. Utdanning er blitt konsum, det plukkes litt her og litt der uten helt klart syn for nytten. Studentatferden er ikke som Stjernø mente, bestemt av arbeidsmarkedets krav.

DET SKAL bli interessant å se om professor Stjernø ser annerledes på dette nå enn stud. mag. art. Stjernø gjorde i begynnelsen av 1970-tallet. I mellomtida er jo mye skjedd. Høgskolene, som var tenkt som faghøgskoler atskilt fra universitetene, startet raskt på en akademisk vei. Ferdige kandidater som fant universitetenes dører stengt, oppdaget muligheter i distriktshøgskolene. De ville forske og de ville undervise hovedfagsstudenter på universitetsnivå. Flere av høgskolene ble miniuniversiteter med både fagutdanning og vitenskap.

ETTER MJØS-utvalget kan alle høgskoler bli universiteter om de har en viss vitenskapelig produksjon. Stjernø mente da at skillet mellom høgskoler med fagutdanninger og universiteter med akademiske ambisjoner burde opprettholdes som to atskilte løp i høyere utdanning. Selv mente jeg også det. Men det er naturligvis et spørsmål om hvor klart dette skillet er, et syn Fredrik Thue slutter seg til. Han mener skillet går gjennom høgskolene. Men for statsråd Djupedal er det nok følgene av at stadig flere høgskoler melder seg som universiteter som bekymrer. Han ser kanskje at det utløser krav om større bevilgninger? Og selv om vi har mye oljepenger, er det naturligvis et spørsmål om vi trenger så mange akademiske bachelorer og mastere.