Akademisk forvitring

I dag overleveres Ryssdal-utvalgets innstilling til statsråd Clemet. Hvordan skal universiteter og høyskoler styres?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG PUTTES

siste stein inn i det byggverk i vårt akademiske liv som ble påbegynt av Mjøs-utvalget og den såkalte kvalitetsreformen. Med Ryssdal-utvalgets innstilling i hånd kan statsråd Kristin Clemet la universitetene og høgskolene ta et nytt skritt på kommersens vei. Den naturlige følge av utvalgsflertallets innstilling er at institusjonene skal greie seg mest mulig selv, også økonomisk. Jeg øyner både skolepenger og intensivt salg av forskningsresultater, slik det er skjedd i land vi sammenlikner oss med. Statens rolle i det hele skal svekkes, og styreformen i de nye stiftelsene eller selveiende institusjonene blir omtrent som i bedriftslivet, med eksternt styreflertall og ansatte ledere.

Det har vært et stormfylt utvalg. Et mindretall fra Tromsø, Bodø og Trondheim vil opprettholde styringssystemet omtrent som i dag. Professoroppropet fra i sommer, der over 2800 ansatte skrev under i protest mot den markedsliberale utviklingen i høyere utdanning og forskning, tyder på at mindretallet representerer sterke krefter innenfor institusjonene selv. Det kan bli et mer kraftfullt oppgjør enn etter Mjøsutvalgets innstilling. Selv studentenes tillitsvalgte reagerer denne gangen.

REFORMENE

i universitets- og høgskolesektoren føyer seg pent inn i reformbestrebelsene under den rådende nyliberale ideologi. Endringene framstilles som om de er naturlige og egentlig hevet over den politiske debatten. De er uttrykk for en høytutviklet rasjonalitet. Slik føyer de seg inn i tendensen til avpolitisering av samfunnslivet. Det er intet som tyder på at reformene som flertallet nå foreslår er praktisk påkrevd. Intet tyder på at den styringsform som er tilpasset universitetssektoren gjennom 200 år, ikke holder mål. Ingen har greid å definere hva som er det egentlige problemet med det bestående og ingen har sagt hvilket problem som skal løses. Da har ikke reformene noen annen begrunnelse enn reformene i seg selv. Stiftelsesformen er da også en styreform som er ganske ukjent her i landet.

DET MERKELIGE

er at endringene så langt gjennomføres uten at vi tar en skikkelig debatt om hva vi vil med utdanning og forskning. Forskerne og lærerne ser ut til å være så nærsynte på sine egne felt at de ikke øyner de mer grunnleggende samfunnsspørsmål reformene aktualiserer. Hva er et universitet og hva bør det være i det samfunnet vi går inn i? Hva betyr det for dannelsesprosesser og forskning at institusjonene bare vurderes ut fra økonomisk nytte? Er det ikke viktigere enn noensinne at universitetene opprettholdes som fristed for den lekne undring i dag da alle verdier ellers myntes ut i kroner og øre? Skal ikke universitetene også fungere som kulturforvaltere, ikke bare som produsenter av innsikt som kan brukes av næringsliv og forvaltning? Finnes det ikke gode grunner fortsatt for verdien av unyttig kunnskap?

NETTOPP FORDI

disse spørsmålene ikke blir stilt i myndig form, forvitrer forståelsen for det gode ved den akademiske kultur. Ingen reagerer lenger når man raljerer over nytten ved å studere lydoverganger i urgermansk. Aktører i så vel marked som forvaltning kan ustraffet føyse unna kritiske akademiske refleksjoner som en nytteløs plage. I stedet øker faren for at forskningen blir styrt utenfra og at prosjekter som gir økonomisk gevinst, blir foretrukket. Og, som en av våre mest internasjonalt anerkjente forskere, Per Brandtzæg, har sagt det: «Vi vil utvilsomt komme til å se en del short cuts mot pengene, kjappe funn som kanskje ikke holder faglige mål.»

DET ER INSTITUSJONENE

selv som kan hindre denne utviklingen. Da må universitetene samle seg om å si nei denne gangen. Men det går ikke med usynlig motstand, slik Oslo har hatt en tendens til.

Spørsmålet nå er likevel hvordan Stortinget vil reagere. Som kjent gikk Mjøs-utvalgets innstilling igjennom mer eller mindre utdebattert. Jeg ser nå at SVs Rolf Reikvam reagerer negativt på utsiktene til å få et betalingssystem for studentene. Men ellers er jo SV villig til å selge prinsipper for en bra bevilgning. Partiet har signalisert forlik med Høyre om skole.

Men Kristin Clemet jager større vilt. For hun har jo med sin markedsutdannelse under Viktor Normans kateter lært at markedet er mer intelligent enn mennesket. Der vinner alltid de overlegne atferdsformene.