Akademisk gull?

Universitetet i Oslo rangerer over de svenske i en internasjonal vurdering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ENDELIG et lyspunkt på universitetet? Kanskje, for i Stockholms-avisa Dagens Nyheter leser jeg en artikkel om en rangering av de statsvitenskapelige forskningsinstitusjonene i verden, og der befinner Universitetet i Oslo seg i det europeiske toppsjiktet. Derimot finnes ikke de svenske universitetene høyt på lista. Av 400 rangeres Universitetet i Göteborg som nummer 223, mens Stockholm og Umeå befinner seg på 318. og 377. plass. Altså: Vi slår svenskene igjen. Fra før er humaniora plassert i verdenstoppen. Det er tid for å rette nakken på Blindern.

SÅ BØR MAN NOK spørre hva dette er for slags måling. For har ikke svenskene forsket i statsvitenskap i 400 år? Teller ikke det? Neppe. Det har vel gjort dem mer selvsentrert enn godt er. Men hvordan måler man institusjonskvalitet i det internasjonale forskerverdensmesterskapet? Jo, den vurderes blant annet etter antallet artikler medarbeiderne får publisert i internasjonale fagtidsskrifter, der artiklene blir bedømt av anonyme dommere. Det er utviklet en hel liten vitenskap rundt slike evalueringer, der antall vitenskapelige artikler, forholdet mellom student og lærer, studentgjennomstrømning og oppfølging av doktorgradsstudenter er vesentlige faktorer.

SLIKE SYSTEMER ER nok skreddersydd for forskere i den del av verden der engelsk er morsmål. Det er derfor ikke lett for universiteter på det europeiske kontinentet å trenge seg inn blant de 50 beste universitetene i verden, skriver professor ved Københavns Universitet Karl Gunnar Persson i sin kronikk i Dagens Nyheter. Men han syns en rimelig målsetting for de nordiske universitetene er å befinne seg blant de 25- 30 beste i Europa, og der finner vi altså Universitetet i Oslo.

SPØRSMÅLET er så: Er det noe å juble over? Er ikke slike målinger noe som norske universitetsfolk har strittet imot med demonstrasjon og tale? Det er likevel fristende å sole seg i en glans som kastes over en. Men på Blindern bør de kanskje igjen minne om at denne rangeringen er avhengig av metode, og små endringer i den kan endre rekkefølgen på premielista. Det gjør det ikke bedre at rangeringer er noe moderne forskningsbyråkrater elsker. De bruker det for å gjennomføre reformer forskerne mener svekker både forskningens retning og forskerens holdning. Derfor er det å danse med djevelen om forskerne lar seg by opp.

FORSKNINGSMINISTER Kristin Clemet er visstnok fascinert av de muligheter slike målinger gir politikere og forvaltning til å styre forskningen. Det er rett nok fort gjort å få fram ubrukelige ting, å måle hummer og kanari. Men når finansieringen gjøres avhengig av slike indikatorer, må forskerne bare innstille seg på at de før eller siden vil bli vurdert. Da er det smartest å gripe saken an selv og lage sine egen kriterier. For selv om våre statsvitere og historikere etter hvert er blitt mer internasjonalt orientert, må de først og fremst reflektere over vårt eget samfunn. Og den slags vitenskap er det neppe lett å finne nåde for i redaksjonene i amerikanske og engelske forskningstidsskifter.