Akademisk kamp

I går proklamerte vår nye statsminister at regjeringen aktivt vil motvirke en utvikling i retning større ulikhet. Men ved morgenkaffen hadde han lest i avisene at det er nettopp en slik utvikling akademikerne nå ønsker seg. Statsministeren og hans parti, som i en viss forstand er fedre til solidaritetsalternativet, risikerer å se at det faller sammen. En dårligere morgengave kunne knapt Kjell Magne Bondevik få.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når noen av akademikergruppene nå bryter ut av sin hovedorganisasjon AF, er det ikke bare Yngve Hågensen i sin ensomhet på Youngstorget som brummer. Det er sjelden noen så utilslørt forteller at de vil skape lønnsforskjeller. De bryter med utjevningslinja i etterkrigstidas lønnsutvikling i det offentlige.

  • Men det bidrar ikke til å lette stemningen blant dem som blir forlatt at det hele har foregått i dølgsmål. AF-sjefen Magne Songvoll må se i øynene at han har næret slanger ved sitt bryst. Utbryterne har vist grov utroskap i tjenesten. Dette kan nok bli brukt mot det nye akademikerforbundet i seinere forhandlinger. For alt som har med forhandlinger å gjøre i et moderne samfunn handler også om tillit. Men her har man drevet på i mørke netter og dype korridorer for å tømre sammen en ny organisasjon, under dekke av å drive på med lojalt foreningsarbeid. Slikt dobbeltspill er dårlig egnet til å skape gode følelser mellom parter i et forhandlerforhold.
  • Mye tyder på at det er legeforeningens ledere som har opptrådt som nattas menn og kvinner i hvit frakk. De fikk blod på tann etter fjorårets lønnsoppgjør. Og sant å si: Det er neimen ikke rart om de blir tariffmodeller for andre akademikere i det offentlige. For de fikk antakelig mer ut av fjorårsoppgjøret enn de selv forsto å be om og motparten hadde fantasi til å forhindre.
  • Det henger sammen med at de har manøvrert seg inn i en posisjon der det ikke er grunnlønna som er viktig, men alle tilleggene. Slik kan de kamuflere både sin virkelige inntekt og sin arbeidstid. Derimot er det viktig hvordan vaktplanene blir satt opp. Og der er de også i en gunstig strategisk posisjon: De setter dem opp selv. Det første juristene, ingeniørene, tannlegene og siviløkonomene må gjøre når de nå går ut av AF sammen med legene, er å ta et kurs i hvordan arbeidstid, vaktlister og turnus kan lages slik at man får maksimalt ut av arbeidsgiveren, selv om grunnlønna stort sett følger det generelle solidaritetsopplegget.
  • Det er de ansattes markedsmakt som nå skal utnyttes. Som legene - ikke uten store individuelle og samfunnsmessige følger - kan slutte å operere eller behandle, kan selvsagt også ingeniørene slutte å sende strøm ut på nettet, og tannlegene la tannpinen herje helt til de får det som de vil. Men da må også arbeidsgiverne møte makta med motmakt. De må spørre: Hva får skattebetalerne igjen for pengene? De må spørre hvorfor en av verdens beste legedekninger stadig skaper store politiske problemer for helseministeren fordi pasientkøene øker? De må spørre: Når er legene på kongress og når står de med skalpellen? Hvordan styrer de egentlig helsevesenet vårt og sykehusene våre? De sier de vil la markedet bestemme. Men kan de da fortsette å si nei til utenlandske spesialister på Radiumhospitalet? For vil de ha marked, kan vel ikke yrket fortsette å være en skjermet næring?
  • Den siste tredjedelen av dette århundret har ført akademikerne i den offentlige sektoren jevnt nedover den sosiale rangstigen. Og det er riktig at tapet av prestisje ikke er blitt kompensert med bedre lønn. Særlig er det dårlig for nybegynnerne, som også har store lån. På den annen side er de høyt utdannete blitt flere. Ja, de er blitt så mange at det er ganske utenkelig at skattebetalerne for øvrig er villige til å betale samme lønn for dem som de akademisk utdannede toppene i det private næringslivet får. Det er jo der vi har grådighetskulturen. Og så langt har det vært en del av moralen i samfunnet at de gruppene som virkelig kan stanse samfunnsmaskineriet, ikke har utnyttet sin posisjon til å presse lønna opp. Men når den unge visepresidenten i Den norske lægeforening, med uskyldsblå øyne framstiller sine kolleger som en forfulgt gruppe, har hun problemer med å bli trodd. Derfor skal de hyre inn Geelmuyden Kiese for å skape større sympati i Akersgata. Men pass på: Grådigheten blir ikke vakrere om den ikler seg hvit frakk.